Sammenhengen mellom fluktueringer av ATOS-faktoerer i time 6 og terapiutfall etter endt affektfobiterapi : en kasuistikk av seks pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse

Abstract

Følgende studium er den første til å studere fluktueringer av prosessfaktorer målt med Achievement og Therapeutic Objectives Scale (ATOS) (McCullough, Larsen, Schanche, Andrews, & Kuhn, 2003) i en tidlig terapitime (time 6 av 40). Formålet var å finne ut om ulike ”ATOS-profiler” allerede tidlig i terapiforløpet kan bidra til å forklare gode versus dårlige terapiutfall. Studien er en kasuistikk av seks pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse behandlet med affektfobiterapi (McCullough, Kuhn, Andrews, Kaplan, Wolf, & Hurley, 2003). Terapiretningen innebærer å redusere overdrevne forsvar og angst knyttet til adaptive affekter, gjennom affekteksponering. Pasientene ble tatt fra en randomisert, kontrollert studium gjennomført ved NTNU (Svartberg, Stiles, & Seltzer, 2004). Til sammen seks pasienter ble valgt, fordelt på to utfallsgrupper, henholdsvis på bakgrunn av forbedring og forverring på utfallsmålene, SCL-90-R og IIP, fra pre- til postbehandling. ATOS-faktorene forsvarsrestrukturering, affektrestrukturering og inhibisjon, målt i fire tidssegmenter i løpet av hver terapitime, ble inkludert i studien. Det ble predikert at de tre pasientene med forbedring på utfallsmålene ville følge en utvikling i time seks som i større grad er i tråd med klinisk affektfobiteori enn pasientene med forverring på utfallsmålene: førstnevnte utfallsgruppe ble forventet en relativ økning i nivå av forsvarsrestrukturering i løpet av timen og mer eller mindre bjelleformede kurver for affektrestrukturering og inhiberende affekt, som indikatorer på vellykket affekteksponering. Tidsdiagrammer som viste fluktueringer av ATOS-variablene ble sammenlignet med en tenkt teoretisk ”idealtime” skissert etter McCulloughs og kollegers (2003a) manual for affektfobiterapi. Resultatene ga ikke støtte til hypotesen, og det ble ikke funnet noen gjennomgående fluktueringsmønstre som kan skille pasientene med henholdsvis vellykkede og mislykkede terapiforløp fra hverandre. Et kategorisk affektivt skille åpenbarte seg imidlertid mellom utfallsgruppene, og det kan tenkes at pasientgruppen i fremtidig forskning og klinisk praksis bør inndeles i undergrupper, for eksempel basert på primær affektfobi kodet. Prosesstudier som inkluderer flere både pasienter, timer i et terapiforløp og prosessfaktorer er viktige mål for fremtidig forskning.