Somaliske kvinners vei inn i det norske samfunnet. Strategier, hindringer og muligheter for utvikling

Abstract

Denne oppgaven handler om hvordan veien til å integrere seg i det norske samfunnet har vært for noen somaliske kvinner som har deltatt i et introduksjonsprogram. Introduksjonsprogrammet er et integreringsprogram for flyktninger der målet er at de skal få arbeid eller starte i ordinær utdanning. Ingen av disse kvinnene har nådd dette målet. Oppgaven fokuserer på kvinnenes refleksjoner om deres erfaringer med introduksjonsprogrammet og om deres opplevelser med å integrere seg i Norge. Analysen er basert på Bacchis (2009) teori om hvordan et problem representeres og kommer derfor til å handle om ulike representasjoner av integrering, av somaliere som gruppe og av problemet med den lave måloppnåelsen somaliske kvinner har i introduksjonsprogrammet. Norske politiske dokumenter fremstiller integrering som en toveis prosess som majoritet og minoritet må samarbeide om. Denne oppgaven vil vise at selv om dette er et ideal, så gir informantenes fortellinger om integrering et annet bilde siden dette i praksis blir sett på som noe de skal gjøre ved å tilpasse seg. Til grunn for denne tilpasningen ligger Gullestads (2002) teori om at det finnes en norm om at minoriteter på ulike måter skal bli lik majoriteten i Norge, og at minoritetenes forskjeller ut fra denne normen blir sett på som problematiske. Oppgaven handler om strategiene de somaliske kvinnene bruker for å integrere seg, hvilke hindringer de møter, om muligheter og om integreringsfremmende faktorer. Integreringsstrategiene de brukte var blant annet å lære seg norsk, å søke jobb og å yte motstand mot de negative representasjonene som norsk media fremstiller om somaliere som gruppe. Oppgaven fremstiller kvinnenes representasjoner av somaliske kvinner, der de fokuserer på å vise frem at gruppa ønsker å integrere seg, at mange ønsker å jobbe, men at de blir misforståtte og ekskluderte fra arbeidsmarkedet. Kvinnene ytte motstand mot likhetsnormen på den måten at de i sin arbeidssøking ikke gikk med på å la seg assimilere ved å bli like når de fikk høre at de ikke kunne bruke hijab og at de måtte bruke bukse og/eller genser. Hindringene de har opplevd på sin vei til å integrere seg handler om at majoritetsbefolkningen ekskluderer dem på ulike måter, primært ved å legge vekt på at deres synlige og hørbare forskjeller ikke er ønskelige. Andre hindringer er at somaliske kvinner blir generalisert på en negativ måte, essensialisert, at de kan ha vanskelig å få tilgang til de samme arenaene som majoritetsbefolkningen og at de kan oppleve at de er uønsket i samfunnet. Gruppa får ikke alltid tilstrekkelig eller hensiktsmessig oppfølging fra systemet. Det å bedre dette kunne vært integreringsfremmende for gruppa. Andre integreringsfremmende faktorer kan være at majoritetsbefolkningen anerkjenner, inkluderer, respekterer og aksepterer etniske minoriteters forskjellighet og mangfoldet de bidrar med. Både integrerings- og likestillingsbegrepene behøver å utvides slik at de ikke bare innebærer at kvinner og menn deltar i samme grad i arbeidslivet. Somaliere må også likestilles med Norges majoritetsbefolkning.