| dc.description.abstract | Denne oppgaven er en kvalitativ studie med problemstillingen: Hvordan bruker bistandsprosjekter idrettsarenaen til å utvikle sosiale ferdigheter hos sine deltakere? Samt to underproblemstillinger; Hvordan bidrar utviklede sosiale ferdigheter til empowerment hos deltakerne? Og, Hvordan fungerer trenere som signifikante andre for sine deltakere? Læringsteorier som situert læring, peer learning og mesterlære samt definisjoner av sosiale ferdigheter, har vært rammeverket for oppgaven. Empirien som har blitt presentert har kommet frem gjennom observasjoner, intervjuer og feltsamtaler, og har foregått over cirka 8 måneder på bistandsprosjektet Karanba i Brasil, som er caset for oppgaven. Karanba er et konsept som handler om å bruke fotball som virkemiddel for å utvikle mennesker (karanba.com).
Fremstillingen av resultatene under problemstillingen vill være tredelt, fordelt under temaene: Praksisfellesskapet, inkludering gir rom for utvikling og dialogen. Den første delen vil ta for seg læring i et praksisfellesskap med fokus på læring ved hjelp av mestre og modeller i trenere og jevnaldrende. Neste del vil også handle om praksisfellesskap men fokusere mer på selve deltakelsen i et praksisfellesskap. Videre vil det også her komme en del om empowerment da jeg mener inkludering kan være et redskap til empowerment. Til slutt i siste delen vil det rettes fokus på dialogen og kommunikasjonen mellom trener og deltaker samt mellom deltakerne. Det vil også bli presentert noen funn på hva en treners rolle kan ha å si for sine deltakere i et praksisfellesskap og for utviklingen deres. Resultatene vil bli fremstilt ved praksisfortellinger (Birkeland 1998). I tilegg vil empiri fra intervju og feltsamtaler bli brukt til å støtte opp om diskusjonen av praksisfortellingene og de ulike temaene.
Resultatene viser at Karanba til en viss grad bruker fotballarenaen til å lære bort sosiale ferdigheter, men at selve fotballaktiviteten trolig kunne vært brukt enda mer direkte til dette. Det er også kommet fram at det er mye fokus på dialog som kanskje det viktigste virkemiddelet i Karanba for å formidle kunnskap om, og bevisstgjøre for, sosiale ferdigheter. Funnene viser at det foregår en noe uformell læring (Dyste 2001) og utvikling av de sosiale ferdighetene i Karanba. Noen resultater viser også at læringen og utviklingen som har funnet sted på Karanbas fotballarena har hatt overføringsverdi til andre situasjoner for deltakerne utenfor Karanbabasen. Dette kan trolig hjelpe deltakerne på flere arenaer i livet. Til slutt viser også funnene at treneres rolle i Karanba er svært viktig for mange av deltakerne.
II
Empirien har gitt meg en innsikt i Karanbas arbeid og en større forståelse for hvordan aktivitet på en fotball arena og ellers andre idrettsarenaer kan brukes som et virkemiddel for å utvikle barn og unges sosiale ferdigheter. Denne innsikten mener jeg har god overføringsverdi til andre bistandsprosjekter. | nb_NO |
