Honour and domestic violence in the Late Roman West, c. 300–600 A.D.

Abstract

Summary of the thesis: The concept of honour is often used to explain domestic violence in cases involving gender and sexuality. The concept is mainly associated with regions in Western Asia, North Africa and South America. The thesis explores whether such violence has also been a part of the history of Europe, by studying views on gender, the relationships between men and women, and domestic violence in the Latin West, c. 300-600 A.D. This was a formative period in the European history of the family, with the spread of Christianity, the growth of the power of the Church and the establishing of new political structures. A main objective of the study is to demonstrate that the concept of honour is applicable and transferable to the Late Roman West, the Latin Roman cultural sphere in the period 300-600 A.D. Some historians have already adopted concepts of honour violence in their works on this period. However, no studies have discussed how transferable the concept is, and whether or not Roman cultures shared the typical traits of so-called honour cultures. The study draws upon research from the fields of social anthropology, sociology, criminology and psychology on present-day honour cultures, and uses that scholarship in comparative analyses of family relations in Late Antiquity. The thesis presents an ideal-type model of gendered honour and draws upon examples of practices and views of gender in honour cultures. The model is applied in analyses of the primary sources from the period, mainly Late Roman law codes and texts by leading Christians, such as Ambrose of Milan and Augustine. The analyses are organised into thematic chapters discussing family structures and marital practices, views on women's sexuality, views on female virtues, views on men's virtues and masculinity, and finally, views on violence within the household. The similarities between honour cultures and Late Roman society suggest that the concept is applicable and transferable, and thus a viable approach to the Late Roman family. The study demonstrates that the Romans objectified women's sexuality. As opposed to previous research, the thesis argues that women's behaviour, particularly sexual behaviour, could injure family honour. Men who were unable to control their women and children could be seen as less masculine. Research on late Roman masculinity has placed much emphasis on discourses of self-control and discipline. The thesis interprets the ideas about anger developed in the period in light of those discourses. Men were obligated to uphold discipline in the household, and included venting one's anger by punishing family members who lacked proper discipline. The study argues that patriarchal structures did not diminish with the rise of Christianity, but was just as strong, if not stronger, at the beginning of the Early Middle Ages

Sammendrag av avhandlingen:

Æresbegrepet anvendes ofte for å forklare vold i nære relasjoner der kjønnsroller, seksualitet og familien som et kollektiv står sentralt. Begrepet forbindes hovedsakelig med Vest-Asia, Midtøsten, Nord-Afrika og Sør-Amerika. Avhandlingen undersøker om æresvold har vært en del av europeisk historie ved å studere synet på kjønn, forholdet mellom kjønnene og vold i husholdet i den vestlige, latinske delen av det romerske kulturområdet i perioden 300-600 e.Kr. Dette var en formativ periode i europeisk familiehistorie med spredningen av kristendommen, fremveksten av kirkens makt og etableringen av nye politiske strukturer.

Et overordnet mål med studien er å vise at begrepet er anvendbart på og overførbart til det senromerske samfunnet. Æresbegrepet har blitt anvendt av historikere på denne perioden tidligere, men ingen studier har analysert hvor overførbart begrepet er på perioden eller i hvilken grad det senromerske samfunnet delte de typiske karaktertrekkene til såkalte æreskulturer. Arbeidet benytter forskning innen sosialantropologi, sosiologi, kriminologi og psykologi på samtidige æreskulturer som sammenligningsgrunnlag for analyser av familierelasjoner i senantikken. Studien presenterer en typemodell av kjønnet ære og anvender eksempler på praksiser og syn på kjønn i æreskulturer. Modellen har blitt benyttet i analyser av primærkilder fra perioden, hovedsakelig senromerske lovsamlinger og tekster av ledende kristne, som eksempelvis kirkefedrene Ambrosius av Milano, Hieronymus og Augustin. Analysene er i studien strukturert i tematiske kapitler som diskuterer familiestrukturer og ekteskapspraksiser, syn på kvinnens seksualitet, kvinnelige dyder, maskulinitet og mannlige dyder og avslutningsvis synet på vold i husholdet. Likhetstrekkene muliggjør en konklusjon om at æresbegrepet er en anvendelig og fruktbar tilnærming til den senromerske familien. Studien viser at romerne objektiviserte kvinners seksualitet. I motsetning til tidligere forskning argumenterer avhandlingen for at kvinners adferd, spesielt seksuelle adferd, kunne skade familiens ære. Menn som ikke kontrollerte sine kvinner og barn kunne ansees som mindre maskuline. Forskning på den senantikke maskuliniteten har bl.a. vektlagt diskurser om selvkontroll og disiplin. Avhandlingen tolker bl.a. senantikke idéer om raseri i denne sammenheng, der menn hadde en forpliktelse til å frigjøre raseriet sitt ved å straffe udisiplinerte familiemedlemmer. Menn var forventet å opprettholde disiplinen i husholdet, delvis gjennom vold. Avhandlingen viser at kristendommen ikke svekket patriarkalske strukturer, men at disse forble like sterke, om ikke sterkere ved inngangen til den europeiske middelalderen.