Jenta som ikkje hadde plass til seg sjølv : eit kasuistisk studie om korleis emosjonell tydelegheit og sjølvoppleving kan styrkast gjennom intersubjektiv tidsavgrensa terapi for born

Abstract

Dette kasusstudiet undersøkjer korleis ny relasjonell erfaring gjennom tidsavgrensa intersubjektiv terapi for born (TIB) kan føre til ei utvikling av eit barns sjølvoppleving og emosjonell tydelegheit. Kasuset inngår i eit større forskingsprosjekt av born med internaliserande vanskar, kalla ”Objektive endringsmål i psykoterapi med barn.” Terapimetoden som er brukt i kasuset fokuserer på barnets eigne opplevingsuttrykk og sjølvutviklingsbehov. Sentrale element i terapien er intersubjektive samspel beståande viktige element som affektiv inntoning, leik og foreldrearbeid. Resultatet av terapien viser seg i ei endring i affektbevisstheit. Dette vert illustrert ved hjelp av eit før-og etter affektbevisstheitsintervju. Etter enda terapi kunne ein sjå tydelege endringar hjå barnet ved færre symptomer, større emosjonell tydelegheit og større variasjon og fleksibilitet i emosjonelle uttrykk.