| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven har sitt utspring i en sosiologisk nysgjerrighet knyttet til hvordan fellesskap er mulig på tvers av fagretninger og mål. Fokuset på innovasjon her til lands øker stadig i takt med en innsikt om at Norge, på sikt, må satse på andre inntektskilder enn de vi har fra olje- og gassindustrien. Forskningsparker, klyngeutvikling, ulike fusjoneringer og andre samarbeidsplattformer dannes for å stimulere til nyskapning og vekst. Dette blir gjort i troen på at man i fellesskap kan finne bedre løsninger ved å dele kunnskap og arbeide sammen.
Coworking er beskrevet som en arbeidsmetode som har fokus på samarbeid med likeverdig konkurranse, men individuell vekst. Coworkingspace er derav et fysisk sted hvor helt ulike bedrifter og deler av større bedrifter kan møtes og utveksle kunnskap. I Trondheim ble den første av sitt slag, DIGS, etablert i 2013. På deres hjemmesider omtaler de seg selv som følger: “DIGS is Trondheim’s first official coworking space — an open office and innovation platform with members working to unite entrepreneurs, ‘makers’ and ‘doers’ from varied disciplines and sectors. DIGS provides an office environment that stimulates the culture of collaboration, sustainability and mutual innovation through sharing knowledge and learning. We aim to spark innovation, strengthen networks and stimulate local community.” (Digs, 2015) Deltakende observasjon og dybdeintervjuer er gjennomført for å se nærmere på miljøet ved DIGS og hvordan fellesskap er mulig. Oppgaven er basert på et etnometodologisk perspektiv, der det hverdagslige liv er resultat av handling og forhandling. I diskusjonen formuleres det to forskningsspørsmål: Hvordan kan man forklare DIGS ut fra sosiologisk teori? Hvilke mekanismer gjør DIGS mulig? En kort oppsummering av funn viser at den fysiske utformingen av rom er vesentlig for å skape interaksjon i likhet med en flat struktur som muliggjør engasjement. Dette genererer nye nettverksforbindelser og informasjon. Sted- og tidstilgjengelighet er også vesentlig i danning av fellesskap. Dette muliggjør handling og forhandling av fellesskap og derav også kultur. En delingskultur oppstår ved at man identifiserer seg med fellesskapet som i igjen skaper tillit. En åpenhet rundt idéer og prosjekter oppstår. Ved å bli kjent med hverandre kan man også få benyttet noe av den tause kunnskapen som finnes på stedet. I handling og forhandling av fellesskap utvikles det også en del krav til deltakerne. Disse er blitt definert med begrepet innpasskapital. Kravene er implisitte. Deltakeren vil selv oppleve innpass eller ikke. Fellesskapet vil på bakgrunn av dette også regulere seg selv. | nb_NO |
