Statens kvalitetssikringsordning og perverse insentiver : hvordan statens kvalitetssikringsordning motvirker perverse insentiver i offentlige investeringsprosjekter
Master thesis
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/2358463Utgivelsesdato
2015Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Når man skal gi en gave så bør man forsikre seg om at det er noe mottaker har bruk for.
Denne oppgaven vurderer fire caser med prosjekter der staten er den som part som bærer
brorparten av forpliktelsene, mens utfallet av prosjektet kommer en mindre gruppe til gode.
Siden staten bærer forpliktelsene kan man betegne slike prosjekter som en gave, de som
mottar gaven har ikke noen grunn til å være negative til gaven, tvert om kan de ha et ønske
om å få så mye som mulig ut av statens velvilje. Utfallet av dette kan da bli noe annet enn det
som var målet til staten. Når man lager insentiver som utilsiktet fører til at utfallet blir noe
annet enn det man hadde tenkt ved å lage insentivet i utgangspunktet kalles dette et perverst
insentiv. Samtidig er det ofte flere mål, og ofte uklart hva som faktisk er målet. Oppgaven
benytter prinsipal-agent teori og en modell for offentlig oppgaveløsning for å vurdere casene
der utfallet har blitt, eller trolig hadde blitt, noe annet enn det som var intensjonen til staten.
Oppgaven er utpreget kvalitativ og benytter dokumentstudier som metode. Om man ser på
staten som prinsipalen og de lokale som mottar ytelsen som agent er det to problemer som må
løses, motivasjonsproblemet og informasjonsproblemet. Oppgaven vurderer hvordan
prinsipalen har forsøkt å løse informasjonsproblemet ved å bruke statens
kvalitetssikringsordning. Resultatene fra analysen av disse fire casene er at
kvalitetssikringsordningen i stor grad løser informasjonsproblemet, men om de perverse
insentivene også finnes hos prinsipalen kan prosjekter som får et annen utfall enn det man
hadde tenkt allikevel bli realisert.