| dc.description.abstract | Hvert år blir mellom 125 og 150 barn under femten år diagnostisert med kreft, dette rammer ikke bare den syke, men hele familien får sin tilværelse og sitt liv snudd på hodet. Denne masteroppgaven er på den ene siden en teoretisk undersøkelse av hvordan vi kan forstå betydningen av rom i lys av et sosiologisk perspektiv, og på den andre en empirisk
undersøkelse av hvordan behovet for rekreative fysiske omgivelser kommer til syne i
pårørende til barn med krefts fortellinger. Oppgaven er influert av et case; Frirom, en
frittstående, lydisolert paviljong på toppen av Kvinne-Barn senteret på St. Olavs, og bygger på tre dybdeintervjuer med pårørende som tidligere har bodd på sykehus i Trondheim i lange perioder uten å ha mulighet for å trekke seg tilbake, være alene og bearbeide ting i fred. Oppgaven kommer frem til to generiske innsikter, 1) viktigheten av rekreative omgivelser i en fasadepreget tilværelse og 2) viktigheten av å ha noe stabilt i en kaotisk situasjon. Å forstå betydningen av rom fra et sosiologisk perspektiv handler om å betrakte rom som noe mer enn bare et avgrenset område og en menneskeskapt konstruksjon, man må også se på det som et handlingsfelt. Et samspill mellom individet og rommet, hvor rommet muliggjør og setter begrensninger for individets utfoldelse ved å fremme og representere væremåter som der kan finne sted, og ved at individene responderer tilbake og handler ut i fra denne «mulighetshorisonten». | nb_NO |
