| dc.description.abstract | Et OL-arrangement må nødvendigvis bli sponset og finansiert fra privat og/eller statlig hold, og en
stor del av totalkostnaden til de to tidligere norske OL-arrangementene har blitt bekostet av det
offentlige. Det var etter 1994 fullt fokus på gjenbruk av anleggene etter Lillehammer OL, men det
er ikke utarbeidet noen helhetlig bedriftsøkonomiske lønnsomhetsvurderinger av disse
investeringene. Denne oppgaven har derfor som formål å bidra til økt kunnskap rundt lønnsomheten
av disse anleggene. Det er benyttet et casestudie av de tre kommunale foretakene Lillehammer
Olympiapark AS, Hamar Olympiske Anlegg AS og Gjøvik Olympiske Anlegg AS. Målsettingen er
å systematisere de økonomiske erfaringene fra Lillehammer slik at man ved neste vurdering av et
OL i Norge har et større beslutningsgrunnlag.
Problemstillingen som er formulert er ”Hvor lønnsomt vil det være for en kommunal
eiendomsinvestor å eie og drifte et OL bygg?” Oppgaven er begrenset til å omfatte de
bedriftsøkonomiske vurderinger en eiendomsinvestor foretar, så de samfunnsøkonomiske og
samfunnsmessige fordelene er ikke blitt vurdert. Det er blitt foretatt kvantitativ analyse av til
sammen 63 årsregnskap fra 1994 til og med 2014 og foretatt kvalitative intervjuer med tre daglige
lederne fra drift- og eierorganisasjonene.
Det er mye teori og fagstoff rundt slike ”mega arrangement” som olympiske leker og
verdensmesterskap. Slike arrangement har stor regional effekt siden det skaper stor
investeringsbehov og –vilje før arrangementet og det skaper nye aktiviteter etter arrangementet. Det
er derimot mye forskning som viser at det er selve arrangørene som ender opp med brorparten av
fordelene, mens det er de offentlige myndigheter som oftest må ta den største kostnaden.
Etterbruken av slike anlegg har også ofte vist seg å være liten i flere undersøkelser. Når det kommer
til vurdering av lønnsomhet er det benyttet økonomisk teori og ulike begreper som
kontantstrømanalyse, internrente, nåverdier og tilbakebetalingstid. Disse har vært viktig for å kunne
vurdere de ulike anlegg etter OL ´94. I tillegg er det brukt modeller fra eiendomsfagene og facilities
management som forklarer rollen til eiendomsutvikler, -investor og –forvalter. Grunnet den
økonomiske vinklingen mot eiendomsinvestor et det benyttet en del figurer og modeller fra
eiendomsbransjen, som for eksempel livssykluskostnader, ansvarsforholdet i en bygning og
inndelingen av eierkostnader og felleskostnader. Basert på oppgavens drøfting, delvis gjengitt i modellen nedenfor, er kontantstrømmen av driften
som et OL-anlegg genererer i de tre tilfellene negative eller tilnærmet lik null. Det kommer også
frem at de tre har mottatt ulike offentlig tilskudd og at dette også påvirker hvor høye kostnader man
har per innbygger i kommunen.
Hvor lønnsomt en eiendomsinvestering til slutt blir, avhenger blant annet av inngangsverdien og
restverdien på anleggene som kommunene eier. Kommunene har overtatt eiendommene til lave
bokførte verdier og det er beregnet at anleggene i Lillehammer burde være verdt kr 400 millioner,
Hamar kr 430 millioner og Gjøvik kr 190 millioner for at en eiendomsinvestor skal få en forsvarlig
avkastning. Andre viktige økonomiske faktorer er om kommunene eller statlige myndigheter dekker
de mottatte tilskudd i perioden. Det er store årlige forskjeller om anlegget finansieres av
kommunale eller statlige myndigheter, og selv om anlegget mottas tilnærmet kostnadsfritt er det
årlige driftskostnader som må dekkes. Det er i oppgaven beregnet at årlige kostnaden på
underskudd og tilskudd er mellom 1,4 % og 3,6% av investeringen, og 10% dersom nedbetalingen
av investeringen skal medregnes. Disse årlige kostnadene må en kommunal eiendomsinvestor
vurdere når nye investeringer i idrettsanlegg skal gjennomføres.
I intervjuene har det kommet frem at den store kostnadsdriveren er lønnskostnader og strøm. Det er
derimot påvist i regnskapsanalysen at de største investeringer og oppgraderinger er i de anleggene
som ønsker å arrangere store internasjonale stevner. Det er bare anleggene i Lillehammer og Hamar
som har denne satsningen og det ble forklart at nye kravspesifikasjoner fra arrangørene er en stor
kostnadsdriver på investeringssiden.
Siden etterbruksfondet på kr 345 millioner ble tomt i 2014 så må det ny finansiering på plass. Skal
det i hele tatt være økonomisk interessant for en kommunal eiendomsinvestor å eie et idrettsanlegg er denne avhengig av statlige overføringer. Dersom kommune selv skulle dekke alle tilskudd over
sine budsjetter ville dette utgjort en stor kostnadspost, og en privat aktør ville vært konkurs dersom
eierne ikke årlig bidro med nye tilskudd av frisk kapital. Om denne støtten blir fordelt årlig til
organisasjonene eller utbetalt i en større sum, vurderer denne oppgaven det til at årlig utbetaling av
tilskudd er å foretrekke. Store tilgjengelige midler på konto kan forårsake en drift som over tid kan
føre til høyere kostnader som det vil være vanskelig å redusere senere.
I Oslo skal det i 2015 opprettes et eget kommunalt foretak som skal ha ansvar for alle kultur- og
idrettsbygg. I OL ´94 - kommunene burde det utredes om ansvarsfordelingen av drift og
vedlikehold av alle anlegg burde plasseres i et fellesselskap som tenker helhetlig rundt de
kommende store oppgraderingsbehov. Da unngår man sannsynligvis i større grad å bli forfordelt om
de samme midlene. Dette vil nok ikke skape noe ren lønnsomhet, men det vil nok gi bedre
bedriftsøkonomi på lang sikt fordi man får en helprofesjonell organisasjon som har som eneste
mandat å passe på arven etter OL på Lillehammer. Idrettsanlegg kan sammenlignes med et avansert
prosessanlegg, derfor burde en egen organisasjon med eget budsjett separat fra idretten settes av til
oppgradering og vedlikehold. | nb_NO |
