Pasientsikkerhet. bruk av reverserende medikament etter nevromuskulær blokade

Abstract

NORSK: Restcurarisering er en fryktet komplikasjon etter generell anestesi der pasienter har fått ikke-depolariserende nevromuskulær blokade (NMB). Bakgrunn og hensikt: Studiens hensikt er å kartlegge anestesisykepleieres vurdering knyttet til beslutningen om å gi reverserende medikament hos pasienter som har fått ikke-depolariserende nevromuskulær blokade, og om det er forskjeller i disse vurderingene etter hvor lang erfaring anestesisykepleierne har. Metode: Det er gjennomført en empirisk studie basert på en kvantitativ metode. Det ble utarbeidet et spørreskjema og 154 anestesisykepleiere i to helseforetak har deltatt i studien. Deskriptiv statistikk er brukt for å beskrive resultatene. Studien har en svarprosent på 79 %. Resultater: Over 80% av anestesisykepleiere i vårt utvalg bruker i hovedsak TOF, og over 60 % bruker tid fra nevromuskulær blokade er gitt når de vurderer om reverserende medikament skal gis. I tillegg vurderer de i hovedsak pustemønster og svelgfunksjon for å avgjøre om pasienten har tilstrekkelig muskelkraft og kan ekstuberes. Konklusjon: Bruk av kvantitativ måling med TOF er det beste alternativet for å vurdere grad av nevromuskulær blokade. Tid fra NMB er gitt og kliniske vurderinger er ikke anbefalt som vurdering alene. Det er ingen store forskjeller i beslutningene som tas når man sammenligner erfaring.

ENGLISH: Residual paralysis is a well-known complication among patients receiving non-depolarizing neuromuscular blocking agents (NMBA) during general anesthesia. Purpose: The purpose of this study was to survey nurse anesthetists assessments relating to the decision whether to antagonize non-depolarizing neuromuscular blocking agents or not, and to see if there are any differences in these assessments when comparing years of experience among the nurses in our selection. Method: This is an empirical study based on a quantitative approach. A questionnaire was answered by 154 nurse anesthetists in two different Norwegian health trusts. Statistics are used to describe the results. The study has a response rate of 79 %. Results: More than 80 % of nurse anesthetists in our selection use TOF, and more than 60 % estimate time from neuromuscular blocking agents was given when deciding to antagonize NMBAs or not. They also frequently use clinical assessment such as breathing pattern and ability to swallow to decide if the patient has recovered from muscular weakness and safely can be extubated. Conclusion: TOF monitoring is the safest alternative to assess neuromuscular blockade. Estimating time from last dose of NMBAs and clinical assessment are not recommended. There are no significant differences in these decisions when comparing years of experience among the nurses in our selection.