| dc.description.abstract | I mannsrolleutvalgets sluttrapport ble det skrevet at likestilling også må omhandle menn på kvinnearenaer (NOU1991:3). En arena hvor kvinnen kan sies å fortsatt være hovedperson er i barneomsorgen. Forståelsen av fedre og godt farskap har endret seg mye over en relativt kort periode. Likestillingspolitikk og fedrekvoten har bidratt til nye forståelser av den gode far, og menn skal nå ta sin plass i denne kvinnearenaen.
Med dette nye farskapet har det oppstått en ny form for materiale til menn som skal bli fedre for første gang. Foreldrehåndbøker skrevet for menn kaller vi i dag for pappabøker. Denne oppgaven tar for seg 3 nyere og populære norske pappabøker, samt fars del i svangerskapsboken for 2012/13. Dette er bøker vi med god tro kan anta menn leser i forberedelse til å bli far for første gang. Dette kan med fordel la seg analysere for representasjoner av menn og forståelser av kjønn i en stadig endrende likestillingspolitikk og familiekultur.
Dette er en kritisk analyse. Dette betyr ikke at jeg personlig er negativt innstilt til materialet eller dets innhold, men at jeg ser kritisk på de selvfølgelige fremstillinger vi tar for gitt, og stiller spørsmål til det uproblematiserte. Med teoretisk utgangspunkt i konstruktivistiske og poststrukturalistiske forståelser av kjønn og kultur som gjensidig konstituerende, vil jeg studere bøkenes innhold og vise selvfølgeliggjorte antakelser og forståelser av kjønn.
Min første analyse er en representasjonsanalyse av humor. Menn fremstår selvfølgelig redde og uforberedte med grunnlag i deres kjønn og kjønnets betydning i oppveksten. I kontrast er representasjon av kvinner som sultne løvinner i svangerskapet og senere et orakel i barnestell, fordi hun er kvinne. Her starter konturen av den dikotomiske kjønnsforståelse som også knytter far til kultur og mor til natur. Det neste kapittelet er en diskursanalyse av trøst i bøkene. Analysen viser en fryktdiskurs basert i ni element av frykt. Basert på menns kjønn forstås de som uskikket av natur, og i mangel av opplærende kultur og tradisjon.
Siste analyse er inspirert av dekonstruksjonen og tar for seg de to foregående analyser på nytt for å finne det normaliserte og selvfølgeliggjorte. I denne analysen finner jeg at dikotomisk kjønn er den grunnleggende systemlogikk. Kjønnet fremstår som den første forutsetning for hvordan mennesker utfører sitt foreldreskap, og kjønn knyttes til kultur eller natur. Da far fremstår som kultur og mors natur vektlegges blir fedre skrevet som ‘den andre’ i foreldreskapet. Jeg ser tilbake på pappabøkenes intensjon og viser pappabokens paradoks i deres forståelse av menn. Mine funn vil avslutningsvis kort diskuteres i lys av dagens likestillingspolitikk og nylige reduksjon av fedrekvoten. Etter denne analysen har jeg en tanke om at menn i omsorg kan trenge nye forståelser. | nb_NO |
