Kunnskapsproduksjon i grenseland : en studie av forholdet mellom vitenskap og politikk i nordområdene

Abstract

På verdensbasis har interessen for Arktis økt i takt med smeltingen av polarfronten. I Norge henger engasjementet omkring Arktis sammen med de tidligere polarekspedisjonene på 1900-tallet og de nå sterke næringsinteressene knyttet til petroleum og fiskeri. Forskning og politikk har hele tiden gått hånd i hånd, og vitenskapelige undersøkelser har ofte vært tett vevd sammen med bestrebelser på å fremme modernisering og etter hvert næringsvirksomhet. Det nordlige kan slik betraktes som et ‘overgangssted’, med vitenskapelig kunnskap som en vei til grunnleggende innsikt på den siden, og bruk av vitenskap som et virkemiddel for å løse konkrete politiske utfordringer og å støtte næringsinteresser på den andre. Denne oppgaven omhandler forvaltningsstrategier for Arktis i dag. Ved å benytte ulike teoretiske tilnærminger fra STS som Modus 2, grenseobjekter, grensearbeid og forvaltningsvitenskap, har jeg studert forholdet mellom forskning og politikk i utarbeidelser av slike strategier. Jeg starter med å undersøke vitenskapens bidrag og gjør en dybdeanalyse av 12 prosjektsøknader som har fått støtte av Norges Forskningsråd innenfor fagfeltet marinbiologi i perioden 2000-2013. Jeg er spesielt opptatt av hvordan forskerne forsøker å gjøre seg relevante i disse søknadene, og jeg fant fem ulike relevanskriterier for finansieringsstøtte: klimaperspektiv, predikerbare modeller, helhetsorienterte systemanalyser, forskningssamarbeid og beslutningsgrunnlag for natur- og miljøforvaltning. Med utgangspunkt i et modus 1 og 2- kunnskapssyn, fant jeg videre at forskerne bak disse søknadene både kan sies å stabilisere og destabilisere den tradisjonelle kunnskapsproduksjonen i modus 1. Framfor å framskynde en konkret modus 2- overgang, støtter funnene mine heller tilstedeværelsen av et dynamisk grensesnitt som rammer inn og ordner kunnskap som politikk og næringsliv kan benytte, dette uten at forskere selv trenger å være direkte involvert. Forskningen får slik både et politikkformende og politikklegitimerende potensial. Med utgangspunkt i økosystembasert forvaltning har jeg deretter undersøkt hvordan de faglige kunnskapsressurser så ble benyttet i plan- og strategiarbeidet i forbindelse med utformingen av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten på 2000-tallet. Jeg fant både deliberative prosesser mellom forskning og forvaltning, men også hegemonisk forebyggende aktivitet i form av grensearbeid. Det ble slik lagt til rette for produksjon av forvaltningsvitenskap, spesielt ved hjelp av grenseobjekter i form av økologiske indikatorer. Både forskning og politikk bidro slik med oversettelser og feedback mellom sine egne domener.