Smertelindring til pasienter og brukere av sykehjem og hjemme- baserte tjenester i Midt-Norge

Abstract

Innledning: Smerte er en subjektiv opplevelse som ikke kan oppleves av andre enn personen selv. Forekomsten øker med alder og skrøpelighet. Personalets kunnskap, holdninger og ferdigheter har stor betydning for smertebehandlingen pasienten får. Eldre med nedsatt kognitiv funksjon rapporterer mindre smerte og får mindre potent smertelindrende medikamenter enn personer med god kognitiv funksjon. Målet med denne studien er å bedre smertelindringen til eldre med ulik grad av kognitiv funksjon Metode: Litteraturgjennomgang for å kartlegge best praksis for smertekartlegging av skrøpelige eldre med ulik grad av kognitiv funksjon, samt spørreskjema for å kartlegge kunnskaper, ferdigheter og holdninger hos helsepersonell i hjemmebasert omsorg og sykehjem i Midt-Norge i forhold til smerte hos eldre. 10 kommuner i Midt-Norge ble inkludert i studien. Resultat: Det ble identifisert to kartleggingsskjemaer til bruk hos personer med nedsatt kognitiv funksjon som kan selvrapportere smerte. Førstevalg er nummerskala, med verbalskala som andrevalg. Bruk samme skala på samme person over tid. Best praksis for personer som ikke kan selvrapportere smerte er observasjonsbaserte smertekartleggingsskjemaer. Det ble anbefalt tre ulike skjemaer; Sjekkliste for nonverbal smerteindikatorer, for akutt smerte og Doloplus-2, MOBID-2 for langvarig smerte. Totalt 404 (70 %) av helsearbeidere besvarte spørreskjemaet, de fleste var sykepleiere og vernepleiere. Hjelpemidler til å kartlegge smerte føltes nyttig, men var lite i bruk. Respondentene skåret godt på egenrapportert kunnskap om behandling av de ulike smertetypene. Pasientene etterspurte sjeldent eller av og til smertelindrende medikamenter og personalet opplevde at pasientene av og til eller ganske ofte var godt smertelindret. Respondentene rapporterte at de hadde lite opplæring i bruk av arbeidsredskaper i smertebehandling, og de fleste hadde ikke årlig oppdatering av sine kunnskaper. Fysioterapi var sjelden eller av og til i bruk, men andre ikke medikamentelle smertelindrende behandlingsmetoder ble sjelden eller aldri brukt. Konklusjon: Smerte er en subjektiv opplevelse som ikke kan etterprøves. Gullstandarden er selv rapportering og skal alltid være førstevalget. Hvis pasienten skal selvrapportere smerte skal NRS være førstevalg, med VRS som andrevalg. Observasjonsbasert kartleggingsskjema skal bare brukes hvis pasienten ikke har språk og skal alltid vurderes i henhold til kliniske observasjoner og tegn. Helsepersonell i hjemmebasert omsorg og sykehjem synes smertekartleggingsverktøy er nyttig, men bruker de ikke. Fokus på smerte og opplæringen omkring smertebehandlingen er mangelfull. Ikke medikamentell smertebehandling er lite utbredt. Smertepumpe er lite brukt i avdelingene. Ikke – medikamentell smertelindrende metoder er også lite brukt til tross for at dette er tiltak som sykepleiere kan initiere selv uten forordning fra lege.