Skamløs Selvforelskelse: En auteurstudie av Lauire Anderson og Ai Weiwei

Abstract

Denne oppgaven undersøker hvordan Laurie Anderson og Ai Weiwei bruker film som en forlengelse av egne kunstneriske praksiser og personlige uttrykk, og hvordan dette gjør dem til auteurer i en samtidsorientert forstand. Gjennom en kvalitativ og teoretisk forankret analyse belyses hvordan de to kunstnerne integrerer sine personlige perspektiver, kreative metoder og tematiske interesser i sine filmatiske uttrykk, gjennom intervjuer og filmene Heart of a Dog (2015) og Human Flow (2017). Med utgangspunkt i et utvalg klassiske og nyere forståelser av auteurteori, undersøkes det hvordan personlig tilstedeværelse og kunstnerisk kontroll kommer til syne i filmene. Andersons film preges av en assosiativ og essayistisk form der refleksjon og subjektivitet utgjør strukturen, mens Ai kombinerer dokumentarisk observasjon med performativ iscenesettelse og politisk engasjement. Oppgaven viser at begge kunstnere bryter med tradisjonelle sjangerkonvensjoner, og at deres filmer kan forstås som kunstneriske forlengelser av egne erfaringer og holdninger. Begge kunstnere bruker filmen som et personlig og kunstnerisk rom, hvor egne erfaringer og holdninger gis visuell form. Oppgaven viser at deres arbeid utfordrer grensene for hva film kan være, både som dokumentasjon og som selvstendig kunstnerisk uttrykk.

This thesis explores how Laurie Anderson and Ai Weiwei use film as an extension of their artistic practices and personal expression, and how this positions them as auteurs in a contemporary sense. Through a qualitative and theoretically grounded analysis of interviews and the films Heart of a Dog (2015) and Human Flow (2017), the study examines how the two artists integrate personal perspectives, creative methods, and thematic concerns into their cinematic work. Drawing on both classical and more recent approaches to auteur theory, the analysis highlights how artistic control and personal presence manifest within their films. Anderson’s work is characterized by an associative and essayistic form, where reflection and subjectivity shape the narrative structure, while Ai combines documentary observation with performative staging and political commitment. The thesis argues that both artists challenge traditional genre conventions, and that their films function as artistic extensions of personal experience and worldview. Both artists use film as a personal and artistic space in which their experiences and perspectives take visual form. This thesis demonstrates how their work challenges the boundaries of what film can be, both as documentation and as an autonomous artistic expression.