Fremgangsmåte og innhold ved tilbudet fra fastlegene i Norge for pasienter med tinnitus

Abstract

Bakgrunn: Tinnitus rammer omtrent 20 % av den norske befolkningen over 20 år. Fastlegen er ofte første kontaktpunkt i helsevesenet for pasienter med tinnitus, og spiller en sentral rolle i kartlegging, rådgivning og betryggelse, og henvisning til eventuelle videre behandlingsforløp.

Hensikt: Studien undersøker hvordan norske fastleger vurderer og håndterer tinnitus i klinisk praksis, med søkelys på konsultasjonsinnhold, diagnostiske verktøy, tiltak, henvisningspraksis og egenopplevd kompetanse og trygghet. Målet har vært å identifisere utfordringer i dagens praksis og peke på behov for faglig støtte og systemforbedringer.

Metode: Studien er basert på en kvantitativ undersøkelse gjennomført med et nettbasert spørreskjema, bestående av 23 elementer. Skjemaet var tilgjengelig i 9 uker og ble distribuert via e-post til totalt 1551 fastlegekontorer og kommuneoverleger i hele Norge, med oppfordring om videreformidling til yrkesaktive fastleger. Én påminnelse etter 4 uker. Totalt 108 fastleger svarte på undersøkelsen.

Resultater: Studien viser at fastleger i stor grad innhenter informasjon om tinnitusdebut, hørselstap og livskvalitet, men pulserende tinnitus og lydsensitivitet vurderes sjeldnere. Otoskopi og blodtrykksmåling utføres rutinemessig, mens nevrologiske undersøkelser og stemmegaffeltester benyttes sjeldent. De fleste fastlegene oppgir å være trygge på å forklare hva tinnitus er (98 %) og mulige årsaker (92 %), men færre føler seg trygge på å formidle behandlingsmetoder (73 %) og prognose (77 %). Kun 1,9 % benytter strukturerte kartleggingsverktøy, og 75 % oppga usikkerhet rundt bruken. Rådgivning og henvisning til ØNH er vanlig praksis, men mange er usikre på pasientens videre forløp. Bare 13 % har deltatt på tinnituskurs, mens 54,6 % ønsker mer kompetanse, 23,1 % var misfornøyde med dagens tilgjengelige ressurser, og 40,7 % etterspør nasjonale retningslinjer.

Konklusjon: Norske fastleger har generelt god kunnskap om tinnitus som tilstand, men viser usikkerhet knyttet til videre oppfølging, spesielt når det gjelder behandlingsmuligheter og henvisningsalternativer. Studien peker på et tydelig behov for økt faglig støtte, bedre tilgang på praktiske verktøy og utvikling av nasjonale retningslinjer for tinnitus i allmennpraksis.

Background: Tinnitus affects approximately 20% of the Norwegian population over the age of 20. General practitioners (GPs) are often the first point of contact in the healthcare system for patients with tinnitus and play a significant role in assessment, counselling, reassurance, and referral for further treatment when needed.

Objective: This study investigates how Norwegian GPs assess and manage tinnitus in clinical practice, with a focus on consultation content, diagnostic tools, treatment measures, referral practices, and self-reported competence and confidence. The aim was to investigate current challenges and highlight the needs for professional support and systemic improvements.

Method: The study is based on a quantitative survey conducted using an online questionnaire consisting of 23 items. The questionnaire was open for nine weeks and distributed via email to 1,551 GP offices and municipal chief medical officers across Norway, with a request to send it forward to practicing GPs. One reminder was sent after four weeks. A total of 108 GPs responded to the survey.

Results: The study shows that GPs commonly collect information on tinnitus onset, hearing loss, and quality of life, while symptoms such as pulsatile tinnitus and sound sensitivity are assessed less frequently. Otoscopy and blood pressure measurement are routinely performed, whereas neurological assessments and tuning fork tests are rarely used. Most GPs report feeling confident explaining what tinnitus is (98%) and probable causes (92%), but fewer feel confident discussing treatment options (73%) and prognosis (77%). Only 1.9% reported using structured assessment tools, and 75% expressed uncertainty in applying them. Providing advice and referring to ENT specialists is common practice. Only 13% had taken part in a tinnitus-related course, while 54.6% expressed a need for more training. Additionally, 23.1% were dissatisfied with the currently available resources, and 40.7% need a national clinical guideline.

Conclusion: Norwegian GPs generally have good knowledge of tinnitus as a condition but express uncertainty regarding follow-up care, particularly in relation to treatment approaches and referral pathways. The study highlights a demand for increased professional support, improved access to practical tools, and the development of national guidelines for managing tinnitus in general practice.