United in Union, Divided in Democracy

Abstract

Denne oppgaven utforsker den ulike politiske utviklingen Ungarn og Estland har sett siden de ble med i EU i 2004, med fokus på konseptet demokratisk tilbakegang. Selv om begge landene ble med i unionen under de samme vilkårene i Københavnkriteriene, opplever Ungarn en betydelig demokratisk tilbakegang, mens Estland har opprettholdt og forbedret sine demokratiske institusjoner. Gjennom en sammenlignende casestudie og en grundig dokumentanalyse av EU-kommisjonens rapporter og demokratiskårer fra Freedom House, identifiserer oppgaven viktige forklarende fenomener basert på teorier om politisk kultur, handlingsfrihet og politiske institusjoner. Funnene viser at Estland håndterte og forbedret de samfunnsmessige og institusjonelle manglene som EU identifiserte under førtiltredelsesprosessen, mens Ungarn ikke klarte å iverksette meningsfulle reformer for endring. Viktor Orbán og Fidesz-partiets fremvekst i Ungarn, forverret av en politisk kultur preget av mistillit og svake institusjonelle kontroller, la til rette for en gradvis erosjon av demokratiske verdier og prosesser. I motsetning til dette har Estlands stabile styresett, multietniske samfunn, og omfattende institusjonelle reformer bidratt til å bevare landets demokratiske standarder. Oppgaven konkluderer med å understreke den sammenflettede betydningen av politisk lederskap, kulturell kontekst og institusjonell styrke i å forme demokratisk motstandskraft eller tilbakegang.

This thesis explores the divergent political trajectories Hungary and Estonia have seen since their accession to the European Union (EU) in 2004, with a focus on the concept of democratic backsliding. While both countries joined the union under the same conditions of the Copenhagen Criteria, Hungary is experiencing significant democratic backsliding, whereas Estonia has maintained and strengthened its democratic institutions. Through a comparative case study and a thorough document analysis of EU Commission reports and Freedom House democracy scores, the research identifies key explanatory variables grounded in theories of political culture, agency, and political institutions. The findings reveal that Estonia successfully addressed the societal and institutional shortcomings identified by the EU during its pre-accession process, whereas Hungary failed to implement meaningful reforms for change. The rise of Viktor Orbán and the Fidesz party in Hungary, aggravated by a political culture of mistrust and weak institutional checks, facilitated a gradual erosion of democratic values and processes. In contrast, Estonia’s stable governance, multi-ethnic society, and extensive institutional reforms have helped preserve its democratic standards. The study concludes by emphasizing the intertwined importance of political leadership, cultural context, and institutional strength in shaping democratic resilience or decline.