Relasjonsarbeid i barnevernsundersøkelser - Foreldrenes opplevelse av samarbeid og skam i voldssaker

Abstract

Denne studien undersøker barnevernets bruk av relasjonsarbeid i undersøkelsessaker der foreldre mistenkes for vold mot egne barn. Formålet er å belyse hvordan relasjonell praksis kan bidra til å redusere foreldrenes skamfølelse, og styrke samarbeidet med barnevernstjenesten.

Problemstillingen som danner grunnlaget for studien er; “Hvordan kan barnevernets relasjonsarbeid støtte foreldre som mistenkes for vold mot sine barn, slik at skamfølelsen reduseres og samarbeidet styrkes?”

Det empiriske materialet er bygget på et litteraturstudium som baseres på fem fagfellevurderte artikler, samt relevante rapporter, offentlige dokumenter og teoretiske perspektiver. Funnene er analysert og drøftet i lys av tematikken i problemstillingen.

Analysen tematiserer voldsbegrepet i et historisk perspektiv, og belyser hvordan forståelsen er kulturelt og sosialt betinget. Videre retters oppmerksomheten mot barnevernets undersøkelsespraksis, hvor bruk av standardiserte prosedyrer som Klemetsrudmodellen trekkes frem. Det vises hvordan skam kan prege relasjonen mellom foreldre og barnevernstjenesten. Samtidig fremheves betydningen av relasjonelle metoder, der Carl Rogers` tre grunnbetingelser: kongruent, empati og ubetinget anerkjennelse, anvendes som et teoretisk verktøy for å styrke samarbeidet.

Hovedfunnene viser at barnevernets rolle og praksis er preget av samfunnets nulltoleranse for vold, noe som forsterker tjenestens kontrollmandat og standardiseringen i praksis. Dette kan utfordre sosialarbeiderens relasjonelle handlingsrom og svekke tilliten i møte med foreldre. Oppgaven peker på behovet for økt bevissthet rundt relasjonens betydning i barnevernets arbeid med voldssaker, slik at både barnets rett til beskyttelse og foreldrenes behov ivaretas best mulig. Relasjonelt arbeid bør ikke ses som et alternativ til kontroll, men som en forutsetning for at kontroll kan utøves på en etisk og faglig forsvarlig måte.

This study explores how relational work initiated by child welfare services can support parents suspected of violence against their children, focusing on reducing shame and promoting cooperation. The aim is to investigate how relational practices can function within the framework of investigative processes in cases involving suspected child abuse.

The central research question guiding the study is: “How can relational work in the child welfare service support parents suspected of violence against their children, in a way that reduces shame and promotes cooperation?”

The study is based on a literature review of five peer-reviewed articles, along with relevant reports, public documents, and theoretical perspectives. The findings are analyzed and discussed in light of the research question.

The analysis discusses violence in a historical perspective and highlights how its meaning is shaped by cultural and social contexts. It examines the investigation practices of the child welfare service, including standardized procedures such as the Klemetsrud model. The study shows how shame affect the relationship between parents and the service. At the same time, it emphasizes the value of relational methods, using Carl Rogers` three core conditions; congruence, unconditional positive regard and empathy, as a framework for improving cooperation.

The main findings suggest that the child welfare service´s role and practice are strongly influenced by society´s zero tolerance for violence, reinforcing its control function and the use of standardized models.

This may limit the social workers relational flexibility and reduce trust in the relationship with parents. The study highlights the need for greater awareness of relationships in child welfare investigations involving violence, to best protect the child while also respecting the parents´ needs. Relational work should not be seen as an alternative to control, but as a necessary condition for carrying out control ethically and professionally.