When Workloads Weigh Heavy: Job Demands, Perfectionism, and Work-Related Depressive Symptoms in a Norwegian Workforce

Abstract

Med utgangspunkt i Jobbkrav-Ressurs-modellen (JD-R) og diatese-stress-teorien undersøkte denne tverrsnittsstudien om perfeksjonistiske bekymringer (PC) og perfeksjonistiske bestrebelser (PS) modererte sammenhengen mellom arbeidskrav og arbeidsrelaterte depressive symptomer. Et nettbasert spørre¬skjema ble besvart av 283 norske arbeidstakere (70 % kvinner; M = 3,06 [40–49 år], SD = 1,23). Undersøkelsen kartla kvantitative og emosjonelle krav, arbeidsrelaterte depressive symptomer og PC/PS ved hjelp av ultrakorte to-items-skalaer. Spearman-korrelasjoner, en klassisk prosess¬modell for moderering og post-hoc multippel regresjon ble gjennomført i JASP. Høyere arbeidskrav predikerte flere depressive symptomer (β = .34, p < .001), noe som støtter JD-R-modellens helse-forringelsesbane selv innenfor Norges sterkt regulerte arbeidsmarked. Verken interaksjonen Arbeidskrav × PC eller Arbeidskrav × PS var signifikant, og PS viste ingen hovedeffekt. Uventet viste PC en moderat negativt sammenheng med depressive symptomer når arbeidskrav og PS ble kontrollert for (β = −.40, p < .001), trolig grunnet skalaens korthet og suppressoreffekter. Den begrensede variansen i to-itemsmålingene reduserte sannsynligvis studiens statistiske styrke til å påvise moderering. Resultatene antyder at tunge arbeidsbelastninger fortsatt er den viktigste driveren bak arbeidsrelatert depresjon, mens kortfattet målt perfeksjonisme bidrar additivt snarere enn interaktivt. Organisasjoner bør først prioritere håndtering av arbeidsmengde og deretter tilby Self-Compassion-øvelser eller lignende intervensjoner til sterkt selvkritiske ansatte. Langsiktige studier med fullstendige perfeksjonismeskalaer og objektive helseindikatorer anbefales.

Grounded by the Job Demands-Resources (JD-R) model and diathesis-stress theory, this cross-sectional study tested whether perfectionistic concerns (PC) and perfectionistic strivings (PS) moderate the association between job demands and work-related depressive symptoms. An online survey of 283 Norwegian employees (70% women; M = 3.06 [40–49 years], SD = 1.23) assessed quantitative and emotional demands, work-attributed depressive symptoms, and PC/PS using ultra-short (two-item) scales. Spearman correlations, a classical process (moderation) model, and post-hoc multiple regression were conducted in JASP. Higher job demands predicted more depressive symptoms (β = .34, p < .001), supporting the JD-R health-impairment pathway within Norway’s highly regulated labour market. Neither the Demands × PC nor the Demands × PS interaction approached significance, and PS showed no main effect. Unexpectedly, PC was moderately negatively related to depressive symptoms after controlling for demands and PS (β = –.40, p < .001), a pattern likely driven by scale brevity and suppression. The restricted variance of the two-item perfectionism measures probably reduced power to detect moderation. Findings indicate that heavy workloads remain the principal driver of occupational depression, whereas briefly measured perfectionism adds distress additively rather than interactively. Organisations should prioritise workload management, and secondarily offer self-compassion or similar interventions to highly self-critical staff. Longitudinal research with full-length perfectionism scales and objective health indicators is recommended.