Fra omgang til orden: Endring og utvikling i det norske skoletilbudet på 1800-tallet.

Abstract

Denne oppgaven er en kvantitativ undersøkelse med formål om å undersøke endringen og utviklingen av allmueskolevesenet i Norge fra 1837 til 1865. I denne oppgaven er det benyttet to statistikker fra serien Norges offisielle statistikk – NOS 1828-2010. Den første statistikken angående allmueskolevesenets tilstand i Norge ble publisert i 1837, og benyttes som startpunkt for oppgaven. I tillegg undersøker jeg allmueskolevesenet etter innføringen av allmueskoleloven fra 1860 ved bruk av statistikk fra 1865. Gjeldende lovverk er et sentralt element i undersøkelsen av allmueskolevesenet i by og bygd. Lovverkene skulle fungere som nasjonale standarder for skolevesenet og gir et grunnlag for sammenligningen geografisk. I denne oppgaven benyttes tre lovverk: Lov, angaaende Almue-Skolevæsenet paa Landet fra 1827, Lov om Almueskolevæsenet i Kiøbstæderne fra 1848 samt Lov om almueskolevæsenet paa Landet fra 1860.

I denne oppgaven benytter jeg en tredelt problemstilling for å undersøke endringen og utviklingen av skoletilbudet og fraværet. Jeg undersøker hvordan ble skoletilbudet endret i perioden 1837-1865 (1). Funnene viser en markant økning i antall fastskoler, lærerutdanning, utvidet undervisningstid og fagkrets samt ansettelsen av lærerinner i skolevesenet. I tillegg utviklet byskolen i takt med allmueskolevesenet på landsbygda. Videre undersøkes det geografiske variasjoner og forskjeller allmueskolevesenet i by og bygd (2). Her viser funnene at det var store geografiske ulikheter i skoletilbudet. Særlig Nord-Norge pekte seg ut med et dårligere utviklet skoletilbud. Dette gjaldt både undervisningstid, opprettelsen av fastskolehus samt høyt fravær. Til slutt undersøker jeg hvorfor undervisningsukene i omgangsskolen, fastskolen og byskolen varierte i 1837 (3). Undervisningstiden omgangs-, -fast-, og byskolene i denne sammenheng blir benyttet som en avhengig variabel i regresjonsanalysene. I tillegg blir barn som mottok undervisning i skriving benyttet som en indikator for undervisningens kvalitet. Funnene i fastskolene og omgangsskolene på landsbygda, viser en signifikant sammenheng der barn som mottok undervisning i skriving ga økt undervisningstid. I byskolene fremkommer det at antall byskoler var negativt korrelert med antall undervisningsuker. Her kan det tolkes som at en økning i antall skoler ikke nødvendigvis førte til et bedre skoletilbud, men snarere en spredning av ressurser.

This master thesis is a quantitative study that aims to investigate the changes and development of the rural common school system in Norway from 1837 to 1865. The analysis is based on two statistical sources from the series Norges offisielle statistikk NOS 1828-2010. The earliest statistical source material describes the state of the Norwegian school system in 1837 and serves as the empirical baseline for the analysis. In addition, statistical data from 1865 us used to examine developments following the implementation of the 1860 Common School Act. Relevant legislation constitutes a central analytic component, as these laws established national standards for the school system and provide a baseline for regional comparisons.

The thesis is structures around a three-part research question, aiming to examine the evolution of educational provision and student absenteeism. First, the study investigates how the scope and structure of education changes between 1837 and 1865. The findings indicate a substantial increase in the number of permanent schools, improvements in teachers’ education, extended instructional time, a broader curriculum, and the employment of female teachers. Second, the study explores geographical disparities in educational provision across urban and rural contexts. The results reveal pronounced regional inequalities, with Northern Norway in particular exhibiting less developed schooling conditions. Third, the analysis seeks to explain why the number of instructional time serves as the dependent variable in a series of regression models, while the number of children receiving instruction in writing is used as a proxy for educational quality. For rural itinerant and permanent schools show a significant positive relationship between writing instruction and increased teaching weeks. In contrast, in urban schools, the number of schools is negatively correlated with the number of teaching weeks, indication that an increase in the number of schools did not necessarily enhance educational provision but may instead reflect a diffusion of limited resources.