Bruk av lek i ergoterapeutisk arbeid med barn

Abstract

Lek er en sentral del av barns utvikling og trivsel, og et viktig virkemiddel i ergoterapeutisk arbeid med barn. Statistikk viser at det er en økning i habiliteringspasienter og halvparten av disse er barn. Dette kan tyde på et økende behov for tilpassede tiltak for barn med funksjonsnedsettelser. Målet med denne oppgaven er å undersøke hvordan ergoterapeuter bruker lek i arbeid med barn. Oppgaven bygger på kvalitativ metode, der datainnsamlingen ble gjennomført gjennom semistrukturerte intervjuer med ergoterapeuter fra ulike tjenester som jobber med barn. Analysen av datamaterialet er inspirert av tematisk analyse med utgangspunkt i en induktiv tilnærming. Oppgaven er forankret i Model of Human Occupation (MOHO), som brukes for å belyse sammenhengen mellom barnets motivasjon, omgivelser og aktivitet. I analysen identifiserte vi tre hovedkategorier: praktisering av lek i ulike tjenester, motivasjon og deltakelse, og samarbeid. Videre kom det fram to hovedretninger i informantenes tilnærming til lek: det funksjonelle synet, hvor lek brukes målrettet for å trene ferdigheter, og lekenhetssynet, der leken først og fremst ses som en relasjonsskapende og lystbetont aktivitet. Funnene viser at tilrettelegging, brukermedvirkning og individuell tilpasning er avgjørende for å fremme deltakelse i lek. Samarbeid med barnets nettverk og tverrfaglige samarbeid trekkes frem som sentrale faktorer for å skape helhetlige og meningsfulle tiltak. Oppgaven viser at lek brukes på ulike måter i ergoterapeutisk praksis med barn, avhengig av kontekst og terapeutens tilnærming. Likevel er det en felles forståelse av at lek har stor verdi for å fremme barns motivasjon, mestring og utvikling. Funnene kan bidra til økt bevissthet og kunnskap om lekens plass i ergoterapi, og tydeliggjøre behovet for videre faglig utvikling innen feltet.