Lystgass som prosedyresedasjon av barn - en kvalitativ multisenterstudie om sykepleierens erfaringer

Abstract

Sammendrag Barn gjennomgår mange smertefulle prosedyrer på sykehus, noe som ofte fører til stress og engstelse. Dette kan føre til at barnet motsetter seg helsehjelp, med fysiske restriksjoner og tvang som mulig konsekvens. I varetakelse av barn under smertefulle prosedyrer krever kompetent personell med innsikt i både pediatri og farmakologi, og sykepleieren står i en unik situasjon til å vurdere og forbedre denne praksisen. Hensikt: Studiens hensikt var å utforske sykepleieres erfaringer med å gi lystgass som prosedyresedasjon til barn. Metode: Kvalitativt forskningsdesign ved bruk av semi-strukturerte individuelle intervju. Seks sykepleiere ble rekruttert fra tre forskjellige helseforetak ved hjelp av strategisk utvalg. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering. Resultater: Resultatene presenteres i fire hovedkategorier; Lystgassens egenskaper og bruksområder, samhandling med pasienten, administrering av lystgass i sykehussetting og opplæring og implementering. Lystgassens hurtige effekt- og utluftingstid trekkes frem som besparende, både for sykehusøkonomien og belastningen på pasientene. Sykepleierne erfarer at lystgass egner seg som prosedyresedasjon ved flere mindre til moderat smertefulle prosedyrer. Det rapporteres få bivirkninger, med svimmelhet og oppkast som de mest forekommende. Administrering av lystgass krever god samhandling med pasienten, hvor kommunikasjon, medbestemmelse og avledning trekkes frem som sentrale faktorer. Det er etablert praksis at man aldri gir lystgass med tvang. Utfordringer ved administrasjonen inkluderer maskeaversjon, å holde masken tett og mangel på egnede rom. Tidspress og bemanningsmangel kan påvirke mulighetene for administrasjon av lystgass, men gode samarbeidsrutiner med ledelse og kolleger hjelper. Grundig opplæring og tverrfaglig samarbeid er avgjørende for vellykket implementering. Konklusjon: Sykepleierne erfarer at lystgass er trygt og enkelt å administrere, så lenge barnet aksepterer masken. De opplever at de unngår tvangsbruk og narkoser, og at det er besparende for sykehusøkonomien og belastningen på pasientene. Vellykket implementering krever organisatorisk og tverrfaglig tilrettelegging.

Abstract Children undergo many painful procedures in hospitals, often leading to stress and anxiety. This can result in resistance to medical care, with physical restraint and coercion as possible consequences. Caring for children during painful procedures requires competent personnel with knowledge of both pediatrics and pharmacology, and nurses are in a unique position to assess and improve this practice. Objective: The study aimed to explore nurses' experiences with administering nitrous oxide as procedural sedation for children. Method: A qualitative research design was used, employing semi-structured individual interviews. Six nurses were recruited from three different healthcare institutions through strategic sampling. The data material was analyzed using systematic text condensation. Results: The findings are presented in four main categories: Properties and Applications of Nitrous Oxide, Interaction with the Patient, Administration of Nitrous Oxide in a Hospital Setting, and Training and Implementation. The rapid onset and elimination of nitrous oxide are highlighted as beneficial for both hospital economics and patient burden. Nurses experience nitrous oxide as suitable for procedural sedation in various minor to moderately painful procedures. Few side effects are reported, with dizziness and nausea being the most common. Administering nitrous oxide requires effective interaction with the patient, where communication, shared decision-making, and distraction are central factors. It is established practice never to administer nitrous oxide coercively. Challenges in administration include mask aversion, ensuring a proper mask seal, and a lack of suitable rooms. Time constraints and staffing shortages can impact the administration of nitrous oxide, but well-established collaboration routines with leadership and colleagues help mitigate these issues. Thorough training and interdisciplinary collaboration are essential for successful implementation. Conclusion: Nurses experience that nitrous oxide is safe and easy to administer, if the child accepts the mask. They find that they avoid the use of coercion and general anesthesia, and that it is cost-saving for the hospital and reduces the burden on patients. Successful implementation requires organizational and interdisciplinary facilitation.