Våpengraver i eldre jernalder Gravens karakteristikk og gravgods

Abstract

Oppgaven undersøker ulike aspekter ved våpengraver, med særlig vekt på graver fra Trøndelag i romertiden og folkevandringstiden. Ved bruk av Collections online er det mulig å observere en endring i hvordan gravene er plassert i forhold til hverandre og landskapet. Gravene er ofte plassert i nærhet til en form av vann, dette gjelder begge periodene. Videre viser gravene en endring hvor romertidens graver er nærmere plassert hverandre og folkevandringstidens graver er i større grad spredt i landskapet. Andre observasjoner fra materialet viser at det er flest inhumasjons-våpengraver når det kommer til våpengraver med annet gravgods i Trøndelag. Dette kommer i kontrast med kunnskapen om at de fleste våpengraver er kremasjonsgraver.

Det har blitt sett på flere ulike gjenstander som følger med våpen i våpengraver, noen eksempler er smykker, fingerringer, betalingsgull, tekstiler, kar, hektespenner, perler og andre gjenstander. Det er mye av gravgodset i våpengraver som opptrer i begge periodene. Det er også visse materialer som kun opptrer i en av periodene. Det er likevel vanskelig å se om dette er en stor endring i den materielle skikken eller ikke. Flere av gjenstandene opptrer kun i en grav og derfor også en periode. Det er ikke observert en sterk eller stor endring i gravenes materiale fra romertiden til folkevandringstiden fordi mange av gjenstandene befinner seg i gravene fra begge periodene.

Etter analysen av gravgodsmaterialet, er det funnet at leirkar, kniv (kniv, knivblad, krumkniv), tekstiler og noen belterelaterte gjenstander ofte opptrer i våpengraven sammen med våpen. Fingerring er også et gravgodsmateriale som kommer med i graven relativt ofte, men er i mitt materiale kun observert i romertiden. Leirkar er videre blitt vurdert med tanke på karets funksjon som et gjestebud i graven og gjenstandens rituelle tilknytning. Gjennomgangen kom frem til at karets funksjon som gjestebud kan fungere som samlende, men også delende med tanke på sosiale relasjoner.

The thesis examines various aspects of weapon graves, with particular emphasis on graves from Trøndelag in the Roman period and the Migration period. Using Collections online, it is possible to observe a change in how the graves are placed in relation to each other and the landscape. The graves are often placed in close proximity to a form of water, this applies to both periods. Furthermore, the graves show a change in placement, where the graves of the Roman period are placed closer to each other and the graves from the Migration period are more widely spread in the landscape. Other observations from the material show that there are most inhumation weapon graves when it comes to weapon graves with other grave goods in Trøndelag. This contrasts with the knowledge that most weapon graves are cremation graves.

Several different objects have been observed that accompany weapons in weapon graves, some examples are jewelry, finger rings, payment gold, textiles, vessels, hook buckles, beads and other objects. Much of the grave goods in weapon graves occur in both periods. There are also certain materials that only appear in one of the periods. It is still difficult to see whether this is a major change in the material custom or not. Several of the objects only appear in one grave and therefore also one period. A strong or major change in the material of the graves from the Roman period to the Migration Period has not been observed because many of the objects are found in graves from both periods.

After the analysis of the grave goods material, it has been found that clay vessels, knives (knives, knife blades, curved knives), textiles and some belt-related objects often appear in the weapon grave together with weapons. Finger rings are also a gravegoods material that comes with the grave relatively often, but are in my material only observed in the Roman period. Clay vessels have also been assessed in terms of the vessel's function as a feast in the grave and the object's ritual connection. The review concluded that the vessel's function as a feast can function as a unifying, but also dividing in terms of social relations.