Festningsby ved Hav - Kystfort og fangeleirer i Kristiansund

Abstract

Kristiansund ble under andre verdenskrig omgjort til en festningsby, hvor et omfattende nettverk av kystfort, torpedobatterier og andre militære installasjoner ble konstruert av den tyske okkupasjonsmakten. Disse byggverkene var en del av det større forsvarssystemet kjent som Festung Norwegen, og representerer i dag en betydelig, men til dels oversett, del av den norske krigshistorien.

Denne oppgaven tar for seg den materielle kulturarven etter disse kystfortene, med særlig fokus på hvordan de forvaltes i dag som kulturminner. Et av hovedspørsmålene er hvordan den smertefulle kulturarven tilknyttet til bruken av tvangs- og slavearbeid er inkludert i dagens forvaltning og formidling. Oppgaven undersøker i hvilken grad krigsfangene og deres historier blir synliggjort i fortellingene om disse lokalitetene.

Oppgaven tar for seg tre kystfort; Karihola, Kolvika og Kvalvik, som analyseres med hensyn til hvordan disse krigsminnene har blitt bevart, gjenbrukt, glemt eller restaurert fra etterkrigstiden og frem til i dag. I tillegg drøftes fangeleirlokalitetene som eksisterte i Kristiansund og Frei, og disse sammenlignes med andre lignende leirer i Norge for å belyse likheter, forskjeller og kunnskapshull.

Oppgaven bygger på et samtidsarkeologisk og konfliktarkeologisk rammeverk, og benytter en tverrfaglig tilnærming der materiale fra arkiv, litteratur, vitneutsagn og offentlige dokumenter danner grunnlaget for analysen. Oppgaven legger særlig vekt på sovjetiske og polske krigsfanger, som ble brukt som slavearbeidskraft under byggingen av fortene, og på hvordan deres skjebner og de fysiske sporene etter de formidles i dag.

During the Second World War, Kristiansund was transformed into a fortified city, where an extensive network of coastal forts, torpedo batteries, and other military installations were constructed by the German occupyers. These structures were a part of Festung Norwegen, a large, Coastal stretch of fortifications and today they represent a significant, though partly overlooked, aspect of Norwegian war history.

This thesis examines the material heritage of these coastal fortifications, with a particular focus on how they are currently managed as cultural heritage sites. One of the central questions concerns how the painful heritage associated with forced and slave labor is included in today’s heritage management and public dissemination. The thesis investigates to what extent the prisoners of war and their stories are acknowledged and represented in the narratives surrounding these locations.

The study focuses on three coastal forts in Kristiansund; Karihola, Kolvika, and Kvalvik, which are analyzed in terms of how these wartime heritage sites have been preserved, reused, neglected, or restored from the postwar period up to the present day. In addition, former prisoner-of-war camp sites in Kristiansund and Frei are discussed and compared to similar camps elsewhere in Norway, in order to highlight parallels, differences, and knowledge gaps.

The thesis is grounded in a framework of contemporary and conflict archaeology and employs an interdisciplinary approach. Archival material, literature, eyewitness accounts, and public documents form the foundation for the analysis. Particular emphasis is placed on Soviet and Polish prisoners of war who were used as slave labor during the construction of the forts, and on how their fates and the physical traces of their presence are communicated and remembered today.