Et sosioteknisk syn på Forsvarets forutsetninger for å utnytte kunstig intelligens

Abstract

Denne masteroppgaven er en kvalitativ studie som vurderer organisatoriske forutsetninger for å unytte kunstig intelligens i Forsvaret. Det er gjort ved å innta et sosioteknisk syn på digitalisering, og dette er oppgavens teoretiske rammeverk.

To forskningsspørsmål hjelper å besvare problemstillingen. Et stort og åpent tema med ukjent svar ledet til valget av et eksplorerende design.

Kunstig intelligens i militær anliggender og innovasjon ligger ikke i fremtiden, det er her. Teknologien har transformativt potensial, men dette omsettes bare til innovasjon og økt kampkraft hvis organisasjonen har forutsetninger og egenskaper som skaper det.

Teknologi er noe mer enn et verktøy. I et gjensidig forhold med brukeren og samfunnet ellers utforskes, forstås og formes den. For å studere hvordan dette foregår i Forsvaret vurderes de sosiotekniske forholdene fortolkningsmessig fleksibilitet, delegering og aktør-nettverk.

Organisasjonens kapasitet og resonans vurderes også slik at forutsetningene kan vurderes basert på Shannons modell for informasjonsteori.

Funnene er at Forsvaret har utfordringer med en rigid og lite fleksibel struktur. Organisasjonens uttalte mål og strategi innen KI reflekteres ikke i prioriteringen, selv om ledelsen kanskje tror det. Det er potensiale i organisasjonens brukere og utviklingsmiljø, men de sliter med å finne hverandre og utløp for ideer på grunn av støy.

Dette gjør det lite sannsynlig at Forsvaret er i stand til å gjøre nødvendig endring av struktur og operasjonskonsept for å revolusjonere, eller signifikant endre måten strid føres på, til tross for at teknologien åpner for dette. Kunstig intelligens vil heller brukes innen kjente rammer og konsepter.

Konteksten er samtidig i ferd med å endre seg. Utviklingen av kunstig intelligens til sivil, som militær bruk, forløper i et voldsomt tempo, denne endringen i omgivelsene kan tvinge oss til handling.

This master's thesis is a qualitative study assessing the organizational factors for utilizing artificial intelligence (AI) in the Norwegian Armed Forces. This is examined through a sociotechnical systems view, which serves as the theoretical framework of the study.

Two research questions help address the research question, and an exploratory research design was chosen.

Artificial intelligence in military affairs and innovation is not on the horizon, it is here and developing. AI holds transformative potential, but it will only be realized as innovation and increased combat power if the organization possesses the necessary structures and characteristics to exploit it.

Technology is more than a tool. Its usage is explored, understood, and shaped through a mutual relationship between users and society at large. To study how this unfolds in the Armed Forces, the thesis analyses sociotechnical factors such as interpretative flexibility, delegation, and actor-network. The organization’s channel capacity and resonance are also assessed, using Shannon’s model of information theory.

The study finds that the Norwegian Armed Forces is limited by a rigid and inflexible structure. The organization’s goals and strategies for AI is hardly reflected in its priorities, although the leadership might believe AI is on the agenda and given attention. There is potential among the organization’s users and developers, but they struggle to connect and translate ideas due to signal noise and organizational barriers.

As a result, it is unlikely that the armed forces will be able to implement the necessary structural and operational changes required to revolutionize or significantly reform the way warfare is conducted—even though the technology has the potential to make it happen. Instead, AI will likely be used within existing frameworks and concepts.

At the same time, the broader context is changing. Development of artificial intelligence, both for civilian and military applications, is accelerating at an unprecedented pace. This shift may force the Armed Forces to act.