“There is not just one understanding”: A Qualitative Study into Cultural Competence Amongst Clinical Psychologists in Trondheim

Abstract

Hensikten med denne kvalitative studien er å undersøke opplevelsene til kliniske psykologer som jobber i Trondheim i møte med pasienter med minoritetsbakgrunn. I takt med at Norges befolkning blir mer mangfoldig, vil pasientbefolkningen også bli det. Økt forekomst av psykisk uhelse er påvist blant minoritetsbefolkninger i Norge. Samtidig viser studier at disse gruppene har negative opplevelser med psykisk helsevern. Rammeverk for kulturell kompetanse har blitt presentert i forbindelse med hvordan helsetjenester kan tilpasse behandling for ulike grupper. Dette danner grunnlaget for å utforske hvordan kliniske psykologer erfarer å møte pasienter med en annen kulturell bakgrunn. Seks semistrukturerte intervjuer med psykologer i spesialisthelsetjenesten ble gjennomført. Fire temaer ble identifisert via tematisk analyse: 1) eksterne krav som tvinger tilpasning av praksis, 2) inkludering av kulturelle elementer som bidrar til personlig og profesjonell utvikling, 3) balansere kultur i klinisk praksis, og 4) ansvar på tvers av systemer. Resultatene viser at, til tross for eksterne utfordringer, psykologene opplever at psykoterapi kan foregå på måter som hensyntar kultur, ved å inkludere kulturelle elementer i praksis. Dette fører til mestringsopplevelser i form av personlig og profesjonell utvikling, som indikerer at en kultursensitiv behandlingstilnærming er hensiktsmessig for både pasient og psykolog. Deltakerne fremhever verdien av kontinuerlig refleksjon rundt verdien av kultur for hver enkelt pasient, ved hverken å overfokusere på eller undervurdere den. Resultatene viser også at ansvaret for kulturell kompetanse er avhengig av personlig interesse og motivasjon hos den enkelte psykolog. Altså, på systemnivå er det ikke tilstrekkelig fokus på kultur (e.g., i utdanning og praksis, på arbeidsplasser, politisk). Denne studien peker på et behov for å bedre tematisere kultur, språkbarrierer og bruk av tolk på et overordnet nivå i det offentlige helsevesenet. I tillegg presenteres anbefalinger for hvordan psykologers forventninger til klinisk praksis kan forenes med de spesifikke behovene til minoritetspasienter. En fremtidig utvikling av norske retningslinjer for kulturell kompetanse, i tillegg til økt fokus på kultur i psykologiutdanningen, på arbeidsplasser og i helsepolitikk er også anbefalt.

The purpose of this study is to examine the experiences and responses of clinical psychologists working with patients of an ethnic minority cultural background in Trondheim. As Norway’s population is becoming more diverse, so will the patient population engaged with Norwegian mental health services. Increased rates of mental health issues are found amongst minority populations in Norway, while studies reveal negative experiences with mental health services because of barriers related to their cultural background. Frameworks of cultural competence have been posited as ways to provide services that are suitable for diverse populations. This calls for an understanding of how clinical psychologists respond to working with patients with different cultural backgrounds. Six semi-structured interviews with psychologists working in public specialized mental healthcare services were conducted. Through reflexive thematic analysis, four themes were identified: 1) external demands forcing adaptation of clinical practice, 2) personal and professional growth as a result of incorporating cultural elements, 3) balancing culture in clinical practice, and 4) responsibility across systems. The findings indicate that, despite external demands, the psychologists experience that psychotherapy can occur in culturally sensitive ways, by incorporating cultural elements. Subsequently, this leads to personal and professional growth, indicating a mutually beneficial outcome when culture is addressed in clinical practice. The participants emphasize a need for continuous reflection upon the importance of culture for each patient, by neither overemphasizing nor neglecting it. The findings also show that the responsibility of psychologists’ cultural competence is presently at the discretion of individual interest and motivation. Thus, addressing culture is not sufficiently facilitated at systemic levels (e.g. in clinical education and training, workplaces, policy implementation). This research calls for a deeper understanding of the impact of culture, language, and interpretation in clinical settings and public mental health services. Additionally, recommendations for how to bridge the gap between patients’ needs and psychologists’ expectations of clinical practice are presented. Developing Norwegian cultural competence guidelines and increasing focus on cultural competence in university education, workplaces, and in health policy is also recommended.

Keywords: culture, cultural competence, clinical practice, ethnic minorities