Suicide risk assessment at an acute psychiatric department: Exploring non-disclosure of suicidal ideation (SI) and approaches to suicide risk assessment that are independent of SI, using the “Modular Assessment of Risk for Imminent Suicide” questionnaire" Thesis

Abstract

Vurdering av selvmordsrisiko blant pasienter innlagt ved en akuttavdeling i psykisk helsevern

Psykiske lidelser er forbundet med forhøyet selvmordsrisiko. Innenfor psykisk helsevern er selvmordsrisikovurdering et av flere selvmordsforebyggende tiltak. Når det gjennomføres selvmordsrisikovurderinger er det flere faktorer som hensyntas, og tradisjonelt sett er spørsmål om pasienters selvmordstanker en sentral del. Forskning har imidlertid vist at det er vanskelig for behandlere å identifisere pasienter med høy risiko for selvmord. Det er behov for å få mer kunnskap om hvordan forhøyet selvmordsrisiko kan vurderes uten å basere seg på pasienters rapportering av selvmordstanker.

Studiene i denne avhandlingen er gjennomført blant pasienter innlagt ved en akuttavdeling i psykisk helsevern. Det overordnede formålet har vært å øke kunnskapen om pasienters tilbakeholdelse av selvmordstanker og tilnærminger til selvmordsrisikovurderinger som ikke baserer seg på uttalte selvmordstanker. Avhandlingen har vært en del av et større forskningsprosjekt som ble gjennomført ved St. Olavs Hospital og består av tre understudier.

Den første studien utforsket til hvilken grad pasienter holdt tilbake selvmordstanker og hvilke pasientkarakteristikker som var forbundet med dette (studie I; N = 171). De to siste studiene utforsket den kliniske nytteverdien av spørreskjemaet MARIS (Modular Assessment of Risk for Imminent Suicide), som ble utviklet for å vurdere nært forestående selvmordsrisiko uten å basere seg på pasienters selvmordstanker. MARIS består av fire moduler. Den kliniske nytteverdien av MARIS ble undersøkt gjennom å utforske sammenhenger mellom MARIS modulene og nylig selvmordstanker og selvmordsatferd (studie II; N = 336), samt fremtidig selvskade og selvmord (studie III; N = 347; data innhentet fra Norsk Pasientregister og Dødsårsaksregisteret). Deltagelse i forskningsprosjektet var frivillig og forutsatte at pasientene kunne gi informert samtykke.

Funn fra den første studien viste at ved utskrivelse, antydet omtrent halvparten av pasientene at de hadde hatt tanker om å skade seg selv eller ta sitt eget liv uten at de hadde fortalt det til sykepleier eller behandler. Pasienter med visse kliniske tilstander og de som var mindre fornøyd med innleggelsen hadde økt risiko for slik tilbakeholdelse. Funn fra den andre studien viste at to av fire MARIS moduler var reliable. De to reliable modulene måler symptomer på en tilstand av selvmordskrise (Suicide Crisis Syndrome; SCS) og klinikernes emosjonelle respons i møte med pasientene. Begge modulene viste en sammenheng med at pasienter nylig hadde opplevd selvmordstanker. Den tredje studien viste en marginal sammenheng mellom klinikernes emosjonelle respons (men ikke symptomer på SCS) og villet egenskade innen 18 måneder etter utskrivelse, når det ble kontrollert for diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Klinikernes emosjonelle respons var imidlertid ikke lenger signifikant da kjente risikofaktorer som tidligere selvmordsatferd også ble kontrollert for.

Et viktig klinisk funn fra denne avhandlingen er at flere pasienter antydet at de ikke formidlet alle selvmordstanker de hadde under innleggelsen. Dette underbygger viktigheten av at det fokuseres på tilnærminger til selvmordsrisikovurderinger som er uavhengig av pasienters uttalte selvmordstanker. Avhandlingen viser også at symptomer på SCS og klinikernes emosjonelle respons kan bidra til kliniske innsikter som kan bidra til vurderinger ved en akuttavdeling i psykisk helsevern.

Sentrale begrensninger ved avhandlingen er at det ble brukt korte skalaer for å operasjonalisere symptomer på SCS og klinikernes emosjonelle respons. Videre at utfallsmålet for fremtidig risiko ble begrenset til villet egenskade innen 18 måneder. Sammenhengen mellom MARIS modulene og selvmord fortsatt er ukjent. Avhandlingen gir dermed ikke støtte til at modulene kan indikere økt fremtidig risiko, når risikofaktorer som allerede inngår som en standardisert del av slike vurderinger, er hensyntatt. Funnene i avhandlingen burde forsøkes replisert før de kan få klinisk relevans.