Hva som skjuler seg i det digitale dypet: Utforskning av digitale kulturminner i en formidlingskontekst, gjennom skipsvrak i Mjøsa
Description
Full text not available
Abstract
Teknologi og digitale løsninger har blitt en stadig større del av alle delene av samfunnet har det vist seg nødvendig å forske på hva som skjer når vi begynner å digitalisere samfunnet. Når vi kommer til formidling, har vi i senere tid sett en økning av ny digital teknologi i museet og innen kulturminneinstitusjoner. Siden dette legger nye føringer og krav til museene som institusjoner har det derfor vært interessant å se hva som skjer når formidlingen digitaliseres. Til dette formålet har jeg sett meg til undervannsarkeologi da kulturminner under vann er en type kulturminner som er vanskelig å formidle uten bruk av digital teknologi. På grunn av dette har vi også sett at undervannsarkeologi i større grad har tatt til seg digital teknologi for å fylle dette gapet.For å utforske dette temaet er det brukt teorier og fremgangsmåter funnet i studier av kunnskap, teknologi og samfunn (STS) og mediateori for å utforske dette temaet. Gjennom denne metoden har jeg funnet at vi har en rekke oppfatninger knyttet til digitaliseringen av kulturminnet som ser ut til å ha innvirkning på hvordan slike digitale data kan brukes senere til formidling. Gjennom analysen kan vi se at det brukes teknologi som fotogrammetri på kulturminner med formål om å bruke dem som en realistisk representasjon av kulturminnet til bruk i forskning. Det viser seg imidlertid at slike representasjoner ikke uten videre kan benyttes til alle typer formidlingsformål, uten at de må bearbeides og rekontekstualiseres gjennom nye ferdigheter som må tilegnes i museene om vi skal benytte bedrive digital formidling. Technology and digital solutions have become an increasingly large part of all parts of society. It has proved necessary to research what happens when we start digitizing society. When it comes to dissemination, we have recently seen an increase in new digital technology in the museum and within cultural heritage institutions. Since this places new guidelines and demands on the museums as institutions, it has therefore been interesting to see what happens when the dissemination is digitalized. For this purpose, I have turned to underwater archeology as underwater cultural heritage is a type of cultural heritage that is difficult to convey without the use of digital technology. Because of this, we have also seen underwater archeology increasingly embrace digital technology to fill this gap.To explore this topic, theories and methods found in science and technology studies (STS) and media theory have been used to explore this topic. Through this method, I have found that we have a number of perceptions related to the digitization of cultural heritage that seem to have an impact on how such digital data can be used later for dissemination. Through the analysis, we can see that technology such as photogrammetry is used on cultural heritage objects with the aim of using them as a realistic representation of the cultural objects for use in research. It turns out, however, that such representations cannot be readily used for all types of dissemination purposes, without them having to be processed and recontextualized through new skills that must be acquired in the museums if we are to use digital dissemination.