Øyeblikksbilder fra femtitallspsykiatrien: Restitusjon og kaos i Stella Danners Jeg var sinnssyk

Abstract

Stella Danners Jeg var sinnssyk (1955) fikk gode kritikker, blant annet fra toneangivende psykiatere. Boken var en selvbiografisk sykehistorie, utgitt under pseudonym. Dens litterære kvalitet ble sagt å være på nivå med Amalie Skrams asylromaner. I vår tid er boken så godt som helt glemt. Artikkelen vektlegger både de ulike litterære grepene i teksten og de mer eksplisitte referansene til datidens psykiatri, som beltelegging, insulinsjokk og tanntrekking. Ved hjelp av Arthur Franks The Wounded Storyteller bestemmes boken genremessig til å være en restitusjonsfortelling (frisk-syk-frisk). I 2004 gav Merete Wiger (Stella Danners virkelige navn) ut teksten «Da jeg ble gal i Kongsvinger». Der beskriver hun i detalj flere episoder fra boken (men uten å referere til den). Konklusjonen er her en annen: For å bli utskrevet tildekket hun sin galskap. Men i 1955 mente både hovedperson og kritikere at hun var helbredet. 2004-teksten rokker ved genrebetegnelsen restitusjonsfortelling og antyder at den kan dekke over en kaosfortelling.

Stella Danner’s Jeg var sinnssyk (1955) received good reviews, also from leading psychiatrists. The book was an autobiographical medical narrative, published under a pseudonym. Its literary quality was said to be on a par with Amalie Skram’s asylum novels. In our time, the book is almost completely forgotten. This article emphasizes both the various literary devices in the text, and the more explicit references to the psychiatry of the time, such as belt laying, insulin shock and tooth extraction. Using Arthur Frank’s The Wounded Storyteller, the book’s genre is determined to be a restitution narrative (“healthy-sick-healthy”). In 2004, Merete Wiger (Stella Danner’s real name) published the text “Da jeg ble gal i Kongsvinger”. There she describes in detail several episodes from the book (but without referring to it). The conclusion here is different: in order to be discharged from the asylum, she covered up her madness. But in 1955, both the protagonist and critics believed she was healed. The 2004 text questions the genre designation “restitution narrative” and suggests that it may cover a “chaos narrative”.