Constructing Industrial Architecture: The Evolution of Technology and Architecture Style at the Rjukan-Notodden Industrial Heritage Site in Norway (1905–1929)
Doctoral thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3173536Utgivelsesdato
2025Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
English summary
This study aims to establish how the development of construction technology influenced industrial architecture at Rjukan and Notodden in Norway. A total of twenty-four buildings that still exist today have been recorded and studied; these buildings represent the period from 1905 until 1929. This is a relatively short period in time with few buildings built and therefore cannot be representative of the developments of an entire industry. This can be considered a limitation when aiming to understand the history of construction technology and international developments. The industrial buildings and construction systems have not been researched before and the ten identified systems present a very distinct and historically important development at this United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization (UNESCO) site. This is also why the scope of this research based its framework on buildings that are still standing today. The objective is to support future conservation schemes of industrial heritage buildings.
Constant change in industrial production demanded and challenged building design. It appears that construction systems evolved from brick-based structures in the first period of 1905–1912 to hybrid structures and clearly defined skeleton systems from concrete and steel during the following period from 1912 until 1920. The systems of the third period, from 1920 until 1929, were built on technology such as steel and concrete skeleton structures. They were developed further to be more efficient with material use and construction time. Analysis of the systems shows that brick, a material that previously dominated the construction of industrial buildings in Norway, gradually became obsolete. Increasing demand for faster construction speeds through prefabrication and short on-site assembling made the use of brick less desirable. Concrete, on the other hand, indefinitely secured a position as a primary construction material. Concrete bearing walls and mixed bearing walls, however, demand significant material resources. This is something the concrete skeleton frame reduces through defined load paths. The development from heavy structures to lighter, defined frames characterises the systems through the respective periods in time.
The studied and identified systems also illustrate that architects, but mainly engineers and contractors, experimented with a combination of individual systems. Understanding complex structures and the engineering science behind them is essential when embarking on large design projects like hydropower stations. Steel, although not new at the time, asserted its dominance through either mixed structures or completely independent steel skeleton frames. Steel skeleton frames were quickly and efficiently constructed without the use of concrete. Based on the findings of construction systems and their characteristics, it can be concluded that the buildings in Rjukan and Notodden are not only connected to international technological development of industrial buildings but also other typologies such as skyscrapers. Innovations in structural engineering and architecture had a profound influence on engineers and architects who worked with this site. This confirms that this Norwegian site is no isolated development. Norsk sammendrag
Sammendrag
Formålet med denne forskningen er å undersøke hvordan utviklingen av bygningsteknologi har påvirket industriarkitektur i perioden mellom 1905 til 1929. Derfor har 24 eksisterende bygninger i UNESCO verdensarvområde Rjukan og Notodden blitt undersøkt og studert. Dette er en relativt kort periode med relativ få case-bygninger og forskningsprosjektet kan derfor ikke være representativ for utviklingen i hele fagfeltet industriarkitektur. Dette kan betraktes som en begrensning når man ønsker å belyse norsk teknologi og arkitekturhistorie i en internasjonal sammenheng. Det har ikke blitt forsket på industribygninger og konstruksjonssystemene tidligere på dette UNESCO-verdensarvsted og kunnskapen er derfor mangelfullt. De 10 systemene som er identifisert og som er beskrevet, representerer derfor en historisk viktig utvikling. Dette er også grunnen til at omfanget av forskningen setter søkelys på eksisterende bygninger. Et av forskningsmålene er å støtte gjennom ny kunnskap fremtidige bevaringsprosjekter.
Stadige endringer i industriproduksjonen utfordret bygningsdesign og teknologien. Det viser seg at konstruksjonssystemer utviklet seg fra tradisjonelle teglbaserte konstruksjoner i den første perioden mellom 1905 og 1912 til hybridkonstruksjoner og skjelettsystemer bygget fra betong og stål i den påfølgende perioden fra 1912 til 1920. Konstruksjonssystemene fra den tredje perioden 1920 til 1929, ble bygget på dette og teknologien ble mer avansert med dypere kunnskap om konstruksjonsteknikk og materialstyrke. Dette resulterte i konstruksjoner som stål- og betongskjeletter. Analysen av konstruksjonsprinsippene viser at tegl, et materiale som har dominert byggingen av industribygg i Norge, etter hvert ble utdatert og forsvant. Økende etterspørsel etter prefabrikasjon og rask montering på byggeplassen gjorde bruk av tegl mindre ønskelig. Betong, derimot, sementerte definitivt en posisjon som primært byggemateriale. Tidlige tunge konstruksjonsprinsipper i betong krevde imidlertid betydelige materialressurser. Gjennom stadig økende kunnskap om lastoverføring og materialenes fasthetslære ble skjelettkonstruksjonen utviklet og dens vekt betydelig redusert. Gjennom de tre undersøkte tidsperiodene har det blitt registrert at det er en tydelig utvikling fra tunge konstruksjoner til lette byggesystemer.
De studerte og identifiserte konstruksjonsprinsippene viser også at arkitekter, men hovedsakelig ingeniører og entreprenører, eksperimenterte med en kombinasjon av flere systemer. Det var avgjørende å ha kunnskap om ingeniørvitenskap når komplekse industrikonstruksjoner og vannkraftverk skulle bygges. Stål som byggemateriale var ikke nytt på den tiden, men manifesterer sin dominans gjennom prefabrikkerte skjelettkonstruksjoner. De ble raskt og effektivt konstruert og bygget nesten uten bruk av betong. Basert på funn av konstruksjonsprinsippene kan det konkluderes med at industribygninger på Rjukan og Notodden ikke bare er knyttet til en internasjonal teknologiutvikling av industribygg, men også andre bygningstypologier som skyskrapere. Internasjonal innovasjon innen arkitektur og konstruksjonsteknikk hadde betydelig innflytelse på ingeniører og arkitekter som jobbet med industribygninger på Rjukan og Notodden. Det er en bekreftelse på at dette norske industristedet ikke har vært isolert, men er del av den globale arkitektur utviklingen.