Byggherrens rolle i at prosjekter blir forsinket og sprekker på budsjett

Abstract

Diakonhjemmet er en ideell, diakonal stiftelse som i hovedsak drifter Diakonhjemmet sykehus, omsorgsboliger og VID vitenskapelige høyskole lokalisert på Stensrud i Oslo. I tillegg har Diakonhjemmet startet eiendomsutviklingsprosjektet Diakonhjemmet hage. På cirka en tredjedel av eiendommen til Diakonhjemmet, planlegger Diakonhjemmet for å bygge en ny videregående skole med flerbrukshall, ny utvidet campus for VID vitenskapelige høyskole, et nytt sykehjem, studentboliger og en ny T-banestasjon. Denne masteroppgaven har studert byggherrens rolle ved at prosjekter blir forsinket og sprekker på budsjett. Caseprosjektet er Diakonhjemmet hage sitt infrastrukturprosjekt, som er et forberedende prosjekt for de store byggeprosjektene i Diakonhjemmet hage. Masteroppgaven er en kvalitativ studie basert på intervjuer med nøkkelpersoner i infrastrukturprosjektet. Informantene representerer alle hovedaktørene i et byggeprosjekt; byggherre, prosjekterende og entreprenører. Det som fremkom i intervjuene og kunne besvare forskningsspørsmålene var i hovedsak innen temaene organisasjon og fremdrift. Diakonhjemmets interne prosjektorganisasjon var i starten underbemannet, men har gjennom prosjektet blitt bedre rustet for prosjektet. Diakonhjemmets eksterne organisasjon har hatt store problemer med stor utskifting av ressurser i prosjekteringsgruppen som har ført til forsinkelser og økte kostnader. Diakonhjemmets største utfordring i prosjektet er innen fremdrift. Diakonhjemmet er en evig tidsoptimist fremst når det kommer til offentlige søknadsprosesser. Diakonhjemmet går ofte videre til neste fase før tidligere fase er ferdigstilt og alle offentlige søknadsprosesser er godkjent. Dette forsøk på tidsbesparelse fører ofte til forsinkelser og økte kostnader til entreprenører som ikke kan starte sine arbeider og må fakturere ventetid før prosjektet har startet. For at Diakonhjemmet bedre skal lykkes i sine prosjekter må det lages mer realistiske fremdriftsplaner. Det bør legges større vekt på tidligere erfaringer med offentlige søknadsprosesser når nye planer lages, og ikke tro at det går bedre neste gang.

Diakonhjemmet is a non-profit, diaconal foundation primarily responsible for the operation of Diakonhjemmet Hospital, assisted living facilities, and VID Specialized University, located at Stensrud in Oslo. Additionally, Diakonhjemmet has initiated the property development project known as Diakonhjemmet Hage. On approximately one-third of Diakonhjemmet’s property, there are plans to construct a new high school with a gymnasium, an expanded campus for VID Specialized University, a new nursing home, student housing, and a new subway station. This master’s thesis investigates the role of the project owner in delays and budget overruns in projects. The case study focuses on the infrastructure project of Diakonhjemmet Hage, which serves as a preparatory project for the major construction projects within Diakonhjemmet Hage. The thesis is a qualitative study based on interviews with key personnel involved in the infrastructure project. The informants represent all the main stakeholders in a construction project: the project owner, the designers, and the contractors. The findings from the interviews, which addressed the research questions, primarily pertained to themes of organization and progress. Initially, Diakonhjemmet's internal project organization was understaffed but has become better equipped over the course of the project. Diakonhjemmet's external organization faced significant issues with high turnover in the design team, leading to delays and increased costs. Diakonhjemmet's greatest challenge in the project lies in progress management. Diakonhjemmet tends to be overly optimistic regarding the timeline of public approval processes, often moving to the next phase before completing the previous phase and obtaining all necessary public approvals. This attempt to save time frequently results in delays and increased costs due to contractors being unable to commence their work and charging for idle time before the project has officially started. To improve the success rate of their projects, Diakonhjemmet must develop more realistic progress plans. Greater emphasis should be placed on past experiences with public approval processes when formulating new plans, rather than assuming better outcomes in future attempts.