Dissecting Modern Dread: A Comparative Analysis of Abject Experiences in horror Film and Theatre

Abstract

Denne avhandlingen utforsker de tematiske og erfaringsmessige forskjellene mellom skrekk i film og teater, med fokus på hvordan begge medier fremkaller en følelse av abjeksjon, et konsept som står sentralt i Julia Kristevas teori om det abjekte. Forskningen søker å forstå hvordan skrekk fungerer i hvert medium, og å besvare sentrale spørsmål, som hvordan abjeksjon blir representert, hvorfor publikum finner glede i skrekk, og om film eller teater er mer effektive til å fremkalle frykt og katarsis.

Studien bygger på Kristevas arbeid, støttet av psykoanalytiske teorier fra Freud og Lacan. Abjeksjon, som involverer konfrontasjon med det grenseløse og frastøtende, spiller en avgjørende rolle i skrekk da det forstyrrer identitet og samfunnsnormer, noe som fremkaller både frykt og fascinasjon. Disse teoretiske grunnlagene hjelper til med å ramme den komparative analysen mellom film og teater.

Metodologien fokuserer på en komparativ analyse av spesifikke casestudier fra begge medier. For film analyseres Ari Asters Hereditary (2018) med hensyn til dets visuelle, auditive og narrative komponenter, som effektivt fremkaller abjekte sensasjoner. I teater utforskes forestillinger som Empuzjon (The Meagre Mountain), Burnt Toast av Susie Wang og den interaktive opplevelsen Amsterdam Dungeon. Analysen fremhever hvordan disse produksjonene utnytter live opptredener, scenografi og publikumsinteraksjon for å generere følelser av ubehag og abjeksjon.

Funnene tyder på at selv om skrekkfilmer generelt er mer effektive til å generere varig fysisk ubehag og abjeksjon, tilbyr teater en unik form for engasjement gjennom sine direkte, uformidlede interaksjoner. Spesielt oppleves suspensjonen av vantro i film som mer sømløs på grunn av de realistiske visuelle effektene og den kontrollerte produksjonen. Teater kompenserer imidlertid for sin mangel på realisme med økt innlevelse og en kollektiv opplevelse. Tilstedeværelsen av andre tilskuere og live aktører skaper en delt, felles opplevelse som film ikke kan gjenskape.

Til slutt konkluderer studien med at selv om begge mediene er effektive på hver sin måte, gir teatrets direkte engasjement med sitt publikum unike muligheter for skrekk til å fremkalle dypere fysiske og psykologiske responser. Analysen peker mot teatrets underutnyttede potensial innenfor skrekkgenren og argumenterer for at det, til tross for sin nisjestatus, har ubesvarte muligheter for fremtidig utforskning.

This dissertation explores the thematic and experiential differences between horror in film and theatre, focusing on how both mediums evoke a sense of abjection, a concept central to Julia Kristeva’s theory of the abject. The research seeks to understand how horror functions in each medium and to answer key questions, such as how abjection is represented, why audiences find pleasure in horror, and whether film or theatre is more effective at inducing fear and catharsis.

The study draws on Kristeva’s work, backed by psychoanalytic theories from Freud and Lacan. Abjection, which involves confronting the liminal and the repulsive, plays a pivotal role in horror as it disturbs identity and societal norms, eliciting both fear and fascination. These theoretical underpinnings help frame the comparative analysis between film and theatre.

The methodology focuses on a comparative analysis of specific case studies from both mediums. For film, Ari Aster’s Hereditary (2018) is analyzed in terms of its visual, auditory, and narrative components, which effectively evoke abject sensations. In theatre, performances like Empuzjon (The Meagre Mountain), Burnt Toast by Susie Wang, and the interactive Amsterdam Dungeon experience are explored. The analysis highlights how these productions utilize live performance, scenography, and audience interaction to generate feelings of unease and objection

The findings suggest that while horror films are generally more effective in generating lasting physical discomfort and abjection, theatre offers a unique form of engagement through its live, unmediated interactions. In particular, the suspension of disbelief in film tends to be more seamless due to the realistic visual effects and controlled production. However, theatre compensates for its lack of realism with heightened immersion and communal experience. The presence of other spectators and live performers creates a shared, collective experience that film cannot replicate.

Ultimately, the study concludes that while both mediums are effective in their own right, theatre’s direct engagement with its audience provides unique opportunities for horror to evoke deeper physical and psychological responses. The analysis points toward theatre’s underutilized potential within the horror genre, arguing that despite its niche status, it holds untapped possibilities for future exploration.