Gjør vi det vi sier vi gjør? - om veien fram til enkeltvedtak om spesialundervisning

Abstract

Sammendrag

Hver tolvte elev i norsk skole mottar spesialundervisning i en eller annen form. Uansett om det heter «spesial» eller «tilrettelagt», ligger det i begrepenes semantikk at det er noe annet enn det ordinære. Dette har konsekvenser for denne tolvte eleven og for aktørene rundt. I den andre enden er det storsamfunnet som legger premissene og rammene for hvordan denne eleven skal behandles, og hvilke regler som gjelder. Så er det velkjent at avstanden fra Løvebakken til et lite grupperom på skolen kan være stor. Det kan være mange tolkninger på veien, tolkninger som kan få store konsekvenser for den tolvte eleven og de rundt ham. Denne oppgaven har på denne bakgrunn nærmet seg fenomenet med denne problemstillingen: «Hvem og hva bidrar til avgjørelsen om hva slags opplæring de aktuelle elevene har rett på?»

Undersøkelsen setter søkelys på hvem og hva som bidrar til beslutninger om elevers opplæring, med en case-studie av arbeidet i en kommune med prosessen fra bekymring til enkeltvedtak.

Aktør-nettverksteori (ANT) er valgt som teoretisk og metodisk tilnærming og har vært en viktig del av analysestrategien. ANT er det jeg har valgt å kalle den «horisontale» tilnærmingen. Bronfenbrenners modell er den «vertikale». Denne teorien ser på samfunnets lag, fra individ til makrosystemet. Dette gir en helhetlig teoretisk og metodisk tilnærming til virkeligheten. I tillegg belyses oppgaven av annen relevant teori på området. Empirigrunnlaget er de styrende dokumentene, og jeg analyser disse med data som er samlet inn fra kvalitative intervju fra rektorer, avdelingsledere og rådgivere fra PPT. Tidligere forskning har ikke beskjeftiget seg med beslutningsprosessen og aktørenes ulike roller.

De sentrale funnene som kommer til syne i oppgaven er: •Dataene viser at styringsdokumentene i det store og hele styrer de kommunale aktørene i nettverket. Likevel er virkeligheten så kompleks at «vi ikke får det helt til». •Avdelingslederen fungerer som en noe usynlig, men sentral aktør som balanserer mellom to verdener, og kan påvirke både direkte og indirekte i alle fasene i prosessen. •Elevens stemme går av og til tapt i prosessen på grunn av kompleksitet og tidsmangel selv om aktørene har intensjoner om å inkludere eleven. •Læreren og foresatte spiller en betydelig rolle i prosessens første fase, men deres innflytelse avtar etter hvert som prosessen formaliseres.