A plastic leakage model for exported Norwegian waste and fish products

Abstract

Plastforurensning er et betydelig globalt miljøproblem på grunn av skadelige effecter det kan ha i det marine miljøet. For å redusere dette må man se på plastens livssyklus og analysere lekkasjepunkter utover landegrensene. Målet i denne oppgaven er å kvantifisere utslipp fra plastavfall fra eksport av norske produkter, spesielt fiskeprodukter og avfall. Oppgaven bruker en litteraturstudie av globale lekkasjemodeller og utslipp fra plasteksport. For fiskeproduktene ser den på innsamling av avfall i utlandet, behandling nasjonalt, eksport av avfall og miljøutslipp. På norsk avfallseksport vurderes to scenarier for behandling i utlandet med forskjeller i avfallsbehandlingen. Resultatene viser at 17 % av plastemballasjen som brukes til norsk fiskeeksport ender opp i konsumlandets innsjøer, elver og hav på grunn av ukontrollert avfallspraksis. Emballasje for fisk består i hovedsak av ekspandert polystyren (EPS) som har lav resirkulerbarhet. Lekkasjen skjer hovedsakelig i europeiske land. Resultatene fra andre del av den norske avfallseksporten viser at 3-13 % av det totale eksporterte plastavfallet bidrar til lekkasje av plast. Størst mengde eksporteres til europeiske land, og de landene som bidrar mest til lekkasjen er Litauen og Latvia. Det påpekes at Norge må ta ansvar for plastinnholdet i produktene sine og avfallet som de eksporterer. For å redusere plastforurensningen er det behov for å forbedre politikken for handel med avfall og å ta i bruk prinsippene for sirkulær økonomi, inkludert design, materialskifte og reduksjon av plastinnholdet i eksportvarer.

Plastic pollution is a significant global environmental issue due to its harmful effects on aquatic environments and ecosystems. Addressing this issue requires a look at the whole plastic cycle, looking for the points of leakage in and beyond the national borders. This thesis aims to quantify plastic waste emissions associated with exporting Norwegian products, specifically fish products and waste. It develops a model to estimate plastic waste leakage into aquatic environments. For that, it uses the literature review of global leakage models and considers emissions from plastic trade. For fish products, it emphasizes the pathways through waste collection in the foreign country, treatment in-land, and export waste to finalize with environmental emission. The flow of Norwegian waste trade considers two scenarios for the treatment in foreign countries with differences in waste treatment to understand the impact of plastic emissions from a global perspective. Research reveals that about 17% of the plastic packaging from Norway's fish exports ends up in its water bodies, including lakes, rivers, and the sea. Mostly, this happens because waste is not properly managed. In this research, fish packaging often involves Expanded Polystyrene or EPS. However, the possibility of recycling such materials faces challenges primarily because they can get contaminated and there are gaps in the technology needed. Moreover, it is the countries in Europe that are primarily responsible for this problem of leakage. For the second part of the Norwegian waste trade, 3% to 13% of the total exported plastic waste contributes to plastic leakage due to inadequate waste management practices in importing countries. A huge portion of this waste makes its way to nations within Europe, with Lithuania and Latvia standing out as the main sources where the leakage problem is more pronounced. In conclusion, countries such as Norway must take responsibility for the plastic content of their exported products and waste. Reducing plastic pollution on a global scale requires improving waste trade policies and adopting circular economy principles, including design, changing material, and reducing the plastic content in exports.