Čuotnamat

Abstract

Denne avhandlingen undersøker hvordan sannhet og forsoning gjøres ved NTNU gjennom en rammeanalyse av ansatte med kunnskap om samiske forhold. Avhandlingen bygger videre på Sannhets- og forsoningskommisjonens (2023) tiltak for forsoning hvor høyere utdanning ses på som en sentral institusjon for å oppnå sannhet og forsoning i Norge. I tillegg til problemstillingen hvordan gjøres sannhet og forsoning ved NTNU? stiller avhandlingen også disse spørsmålene: hvorfor er aktive handlinger betydelig for sannhet og forsoning ved NTNU? og hvordan kan NTNU bidra til sannhet og forsoning? Her forsøker avhandlingen og ikke bare å kritisere strukturene, men også visualisere alternative løsninger.

Situert fra et urbefolkningsperspektiv baserer denne avhandlingen seg på syv semistrukturerte intervjuer av ansatte ved NTNU med kunnskap om samiske forhold. Datamaterialet inneholder perspektiver fra både ansatte med og uten samisk tilhørighet, og viser en bredde i hvordan vi kan forholde oss til sannhet og forsoning fra flere ståsteder. Materialet analyseres ved hjelp av begreper fra Goffmans (1974) rammeanalyse, og bygger på teoriene epistemisk ignoranse og gavens logikk fra Spivak (1988) og Kuokkanen (2010; 2008; 2007). I tillegg trekker avhandlingen inspirasjon fra Canada gjennom tidligere forskning på sannhet og forsoning ved universiteter i etterkant av en sannhets- og forsoningsrapport (TRC, 2015).

Avhandlingen diskuterer hvordan NTNU som institusjon ignorerer det samiske episteme og forhindrer en gjensidig forsoningsprosess. Analysen finner at sannhet og forsoning gjøres av små miljøer innad NTNU hvor det samiske episteme synliggjøres gjennom undervisning, forskning og i media. Disse miljøene spiller en aktiv rolle og bidrar til kunnskapsheving om samiske forhold og synliggjøring av det samiske episteme som er helt grunnleggende for en forsoningsprosess. Avhandlingen konkluderer med at NTNU kan bidra til sannhet og forsoning ved å anerkjenne det samiske episteme og gavens logikk. Gjensidighet er grunnleggende for å snakke om sannhet og forsoning ved NTNU, dermed må universitetet anerkjenne et ansvar overfor det samiske episteme, dekolonialisere egne strukturer, og bidra til en indigenisering av akademia.

This thesis examines how truth and reconciliation are achieved at NTNU through a framework analysis of employees with knowledge of Sami issues. The thesis builds on the Truth and Reconciliation Commission's (2023) measures for reconciliation, where higher education is seen as a key institution for achieving truth and reconciliation in Norway. In addition to the question of How is truth and reconciliation done at NTNU? the thesis also asks these questions: Why are active actions significant for truth and reconciliation at NTNU? and How can NTNU contribute to truth and reconciliation? Here, the thesis attempts not only to criticize the existing structures, but also to visualize alternative solutions.

Situated within an indigenous perspective, the research centers around seven semi-structured interviews with employees at NTNU with knowledge of Sami culture, language and history. The data material contains perspectives from both employees with and without Sámi ethnicity and shows a diversity in how we can relate to truth and reconciliation from several viewpoints. The material is analyzed using concepts from Goffman's (1974) framework analysis and builds on the theories of epistemic ignorance and the logic of the gift from Spivak (1988) and Kuokkanen (2010; 2008; 2007). In addition, the thesis draws inspiration from Canada through research on truth and reconciliation at universities in the aftermath of a truth and reconciliation report (TRC, 2015).

The thesis discusses how NTNU as an institution ignores the Sámi episteme and prevents a reciprocal reconciliation process. The analysis finds that truth and reconciliation are carried out by small groups within NTNU where the Sami episteme is recognized through teaching, research and through media. These groups play an active role in contributing to improving knowledge about Sami issues and bringing visibility to the Sami episteme, which is fundamental to a reconciliation process. The thesis concludes that NTNU can contribute to truth and reconciliation by recognizing the Sámi episteme and the logic of the gift. Reciprocity is fundamental to discussing truth and reconciliation at NTNU, thus the university must recognize a responsibility towards the Sámi episteme, decolonize its own structures, and contribute to an indigenization of academia.