Arealnøytralitet i praksis: En kvalitativ studie av tre norske kommuners arbeid med arealnøytralitet

Abstract

Denne masteroppgaven har hatt som formål å undersøke hvordan et prinsipp om arealnøytralitet kan operasjonaliseres i kommunal planlegging, noe som har blitt undersøkt gjennom en flercasestudie av tre kommuner som har vedtatt arealnøytralitet og som arbeider for å bli arealnøytrale. Flercasestudien ble gjennomført ved bruk av en kvalitativ tilnærming, der dokumentstudier og intervjuer ble brukt som kvalitative metoder. Resultatene i oppgaven viser at det kun var én kommune som hadde operasjonalisert arealnøytralitet. De to andre kommunene er fortsatt i prosessen med å operasjonalisere prinsippet.

Videre kommer det frem i oppgaven at arealnøytralitet forstås noe ulikt av kommunene. Alle kommunene har likevel til felles at de har vedtatt prinsippet for å hindre videre nedbygging av natur. To av kommunene har også vedtatt arealnøytralitet som et virkemiddel for å hindre nedbygging av landbruksarealer.

For å operasjonalisere arealnøytralitet skal samtlige av kommunene satse på fortetting og gjenbruk av allerede bebygde arealer, samt tilbakeføre arealer avsatt til utbyggingsformål, tilbake til LNFR (landbruks-, natur-, frilufts- og reindriftsområder) og/eller grønnstruktur i kommuneplanens arealdel. To av kommunene skal også ta i bruk økologisk kompensasjon som en del av tiltakshierarkiet for å bli arealnøytrale. Basert på funnene i oppgaven ser det ut til at kommunenes planlagte praktisering av arealnøytralitet vil kunne bidra til å redusere nedbyggingen av natur, men i varierende grad.

This master's thesis aims to examine how a principle of land area neutrality can be operationalised in municipal planning, which has been investigated through a multiple case study of three municipalities that have adopted land area neutrality and are working towards becoming land area neutral. The multiple case study was conducted using a qualitative approach, where document studies and interviews were used as qualitative methods. The results of the thesis show that only one municipality had operationalised land area neutrality. The other two municipalities are still in the process of operationalising the principle.

Furthermore, the thesis reveals that land area neutrality is understood somewhat differently by the municipalities. Nevertheless, all municipalities have in common that they have adopted the principle to prevent further degradation of nature. Two of the municipalities have also adopted land area neutrality as a means to prevent the degradation of agricultural land.

To operationalise land area neutrality, all the municipalities plan to focus on densification and the reuse of already developed areas, as well as reclassifying areas designated for development back to LNFR (agricultural, natural, recreational or reindeer husbandry areas) and/or green structures purposes in the land-use element of the municipal master plan. Two of the municipalities will also adopt biodiversity offsets as part of the mitigation hierarchy to achieve land area neutrality. Based on the findings in this thesis, it appears that the municipalities' planned practice of land neutrality could help reduce the degradation of nature, but to varying degrees.