En kvalitativ studie - sykepleiere sin ivaretakelse av barn som pårørende på ortopedisk avdeling

Abstract

Sammendrag

Bakgrunn og hensikt Barn som pårørende kom inn i lovverket i 2010, men det er fortsatt store mangler i helsetjenesten sin oppfølging av barn til syke foreldre. For å sikre at barn som pårørende blir ivaretatt og inkludert, stilles det krav til at sykepleiere vet sitt ansvarsområde. Hensikten med denne studien er å undersøke hvordan barn blir ivaretatt som pårørende av sykepleiere på en ortopedisk avdeling ved et sykehus i Norge.

Metode Denne studien er utført med kvalitativ metode. Det ble brukt individuelle dybdeintervju med fire informanter. Intervjuene var basert på en intervjuguide, med åpne spørsmål og oppfølgingsspørsmål. I etterkant av intervjuene ble de nedskrevet og analysert med inspirasjon av Tjoras metode.

Resultat Funn fra denne studien viser at det er en manglende kultur for å ivareta barn som pårørende på ortopedisk avdeling, og at det i stor grad er opp til den enkelte sykepleier. Det blir trukket frem at avdelingen ikke prioriterer barn som pårørende, og det er lite bevissthet blant de ansatte og deres ansvar i møte med disse barna. Sykepleierne kjenner på en følelse av utilstrekkelighet i møte med barn som pårørende, og de føler ikke de har nok kompetanse på temaet. Det trekkes frem at interesse og eget initiativ er avgjørende for å tilegne seg kunnskap om barn som pårørende.

Konklusjon For at sykepleiere skal føle seg trygg i arbeidet med barn som pårørende, er det viktig med tydelige og klare rammer på hvilket ansvar og oppgaver de har i møte med barn. Ledelsen må prioritere dette arbeidet gjennom prosedyrer, rutiner, opplæring og informasjon. Dette kan bidra til at ivaretakelsen av barn som pårørende ikke blir tilfeldig, og at alle sykepleierne har tilstrekkelig med kompetanse til å kunne ivareta disse barna på en god måte.

Abstract

Introduction/purpose Children as relatives were incorporated into the legislation in 2010, but there are still significant gaps in the healthcare service's follow-up of children with sick parents. To ensure that children as relatives are cared for and included, it is required that nurses know their area of responsibility. The purpose of this study is to investigate how children are cared for as relatives by nurses in an orthopedic department at a hospital in Norway.

Method This study was conducted using a qualitative method. Individual in-depth interviews were conducted, where we interviewed four informants. The interviews were based on an interview guide with open-ended and follow-up questions. After the interviews, they were transcribed and analyzed inspired by Tjora's method.

Results The results from this study show that there is a lack of culture in caring for children as relatives in the orthopedic department, and that it largely depends on the individual nurse. The nurses said that the department does not prioritize children as relatives, and that there is little awareness among the staff about their responsibility when dealing with these children. The nurses experience a sense of inadequacy when dealing with children as relatives, and they do not feel they have enough competence on the subject. Interest and personal initiative are crucial for acquiring knowledge about children as relatives.

Conclusion The guidelines regarding nurses´ responsibilities and tasks when dealing with children must be clear and defined, for them to feel confident in the work with children as relatives. It is important that the guidelines regarding nurses responsibilities and tasks when dealing with children are clear and defined, for them to feel confident in the work with children as relatives. The management must prioritize this work through procedures, routines, training, and information. This can ensure that the care of children as relatives is not left to chance, but that all nurses possess sufficient competence to provide these children with appropriate support.