Fiske etter grunnrente: Et forslag for å sikre SDØE i havbrukssektoren

Abstract

Denne artikkelen sammenligner hvordan Norge forvalter to av sine viktigste naturressurssektorer: petroleum og havbruk. I førstnevnte sektor anerkjenner forvaltningsregimet offentlig eierskap til den underliggende ressursen og bruker denne anerkjennelsen til å sikre det offentliges andel av verdiene – i form av Statens Direkte Økonomiske Engasjement (SDØE). I sistnevnte har fokuset vært rettet mot å sikre en lønnsom og konkurransedyktig havbrukssektor, uten å sikre SDØE. Ettersom det har vist seg å være politisk utfordrende (om enn vellykket) å innføre en grunnrenteskatt på havbrukssektoren, kan myndighetene være interessert i å finne andre måter å sikre grunnrenten som er skapt av vår forvaltning av disse ressursene. Denne artikkelen foreslår en slik måte ved å introdusere et tankeeksperiment som viser hvordan myndighetene kan sikre SDØE i havbrukssektoren ved å gjøre tre endringer i dagens konsesjonsregime.

This article compares the way that Norway manages two of its most important natural resource sectors: petroleum and aquaculture. In the former, the management regime recognizes public ownership of the underlying resource and uses this recognition to secure the public’s share of the resulting value—in the form of the State’s Direct Financial Interest (SDFI). In the latter, the focus has been trained on securing a profitable and competitive aquaculture sector, without attempting to secure an SDFI. As it has proven politically challenging (albeit ultimately successful) to introduce a resource rent tax on the aquaculture sector, the authorities may be interested in finding other ways to secure the resource rents generated by our management of these resources. This article proposes one such way by introducing a thought experiment to show how the Norwegian authorities can secure an SDFI in aquaculture by making three changes to its current concessions’ regime.