Tilrettelegging for gange til målpunkt i en drabantby

Abstract

Etter andre verdenskrig opplevde Norge en betydelig urbaniseringsprosess som førte til opprettelsen av drabantbyer. Disse byområdene ble planlagt og utformet med fokus på spredning og funksjonsdeling, der bilen skulle brukes for å nå daglige gjøremål. I senere tid har det skjedd et skifte i byplanleggingen med bærekraft, nærhet og biluavhengighet som prioriterte mål.

Hensikten med denne oppgaven er å undersøke hvordan det kan gjøres mer attraktivt for fotgjengere å gå fra hjemmet til viktige målpunkt som lokalsenter og bussholdeplasser i en drabantby, med Flatåsen i Trondheim som case. Gjennom en stedsanalyse med kartlegging og befaring undersøkes de fysiske omgivelsene i drabantbyen. En spørreundersøkelse benyttes for å innhente informasjon om fotgjengeres ruter og deres opplevelser underveis. Sosiodemografiske forskjeller blir vurdert i forhold til bruk av infrastruktur og ulike opplevelsesaspekter på rutene.

Resultatene fra studiens stedsanalyse viser at drabantbyen har et karakteristisk separert trafikksystem med trestruktur, supplert med uformelle snarveier. Spørreundersøkelsens resultater indikerer at et flertall av fotgjengere benytter formell infrastruktur, som overganger og underganger, på sine ruter til målpunkt. Likevel benytter en betydelig andel, spesielt blant yngre fotgjengere, snarveier og krysser bilveier uten kryssningsanlegg. De mest fremtredende utfordringene fotgjengere møter på sine ruter er knyttet til manglende vedlikehold av gangflater, samt manglende eller utilstrekkelig tilrettelegging for gange langs og kryssing av bilveier.

Basert på resultatene fra stedsanalysen og spørreundersøkelsen presenterer oppgaven generelle og stedsspesifikke tiltak som kan gjøre det mer attraktivt å gå til viktige målpunkt i drabantbyen. Disse tiltakene kan betraktes som svar på oppgavens problemstilling.

After the Second World War, Norway experienced a significant process of urbanization which led to the creation of satellite towns. These urban areas were planned and designed with a focus on dispersion and functional separation, where the car was to be used for daily chores. In recent times, there has been a shift in urban planning with sustainability, proximity and car independence as prioritized goals.

The purpose of this thesis is to investigate how to make it more attractive for pedestrians to walk from home to important destinations such as local centers and bus stops in a satellite town, with Flatåsen in Trondheim municipality as a case. Through a site analysis with mapping and inspection, the physical surroundings in the satellite town are investigated. A survey captures information about pedestrian routes and their experiences along the way. Sociodemographic differences are considered in relation to the use of infrastructure and various experiential aspects of the routes.

The site analysis results reveal that the satellite town has a distinct separated traffic system with a tree structure, supplemented by informal shortcuts. The survey results indicate that a majority of pedestrians use formal infrastructure, such as crossings and underpasses, on their routes to destinations. However, a significant proportion, particularly among younger pedestrians, use shortcuts and cross car roads without crossing facilities. The most prominent challenges pedestrians encounter on their routes are related to a lack of maintenance of walking surfaces and insufficient provisions for walking along and crossing car roads.

Based on the results from the site analysis and survey, the thesis presents general and site-specific measures that can make it more attractive to walk to important destinations in the satellite town. These measures can be considered as answers to the thesis's problem statement.