Livet mellom minnene - arkitektur for mennesker med demens

Abstract

Demens er et samlebegrep for ulike hjernesykdommer og skader på hjernen som fører til kognitiv svikt, glemsomhet, desorientering og sviktende dømmekraft.

Typiske symptomer for mennesker med demens er blant annet: - redusert hukommelse - svekket orienteringsevne når det gjelder tid - svekket orienteringsevne når det gjelder sted (hvor man er og hvordan komme seg dit) - svekket oppmerksomhetsevne og forståelsesevne

Sykdommen gjør at det blir gradvis vanskeligere å plassere seg selv i rom, og å navigere: to egenskaper som er sentrale for opplevelsen av arkitektur. Videre ventes det en økning i andelen med demens i Norge fra 1.88% i 2020 til 3.99% i 2050.

Hvordan kan arkitektur og samfunn møte et økende behov for omgivelser som svarer til denne problemstillingen?

Denne oppgaven er derfor en undersøkelse av hvordan arkitektoniske kvaliteter kan bidra til trygghet, økt livskvalitet og autonomi for mennesker med demens.

Dementia is a collective term for various brain diseases and damage to the brain and leads to cognitive impairment, forgetfulness, disorientation and impaired judgement.

Typical symptoms for people with dementia include: - reduced memory - impaired ability to orient when it comes to time - impaired ability to orient when it comes to place (where you are and how to get there) - impaired ability to pay attention and comprehension

The disease makes it progressively more difficult to place oneself in space, and to navigate. These are two properties central to the experience of architecture. Furthermore, an increase in the proportion with dementia is expected from 1.88% in 2020 to 3.99% in 2050.

How can architecture and society meet the need for environments that respond to this issue?

The thesis is therefore an investigation of how architectural qualities can contribute to security, increased quality of life and autonomy for people with dementia.