Re:Aksjon Alna

Abstract

FN har utpekt 2021-2030 som verdens tiår for restaurering av økosystemer(Miljødirektoratet, 2023). Likevel lever vi den antropocene tidsalderen: der menneskets aktivitet har fått varige økologiske og geologiske konsekvenser. I januar 2024 publiserte NRK en kartlegging som viser nedbyggingen av norsk natur. De siste fem årene har hatt mer enn 44.000 naturinngrep i Norge, tilsvarende nedbygging av 79m2 i minuttet (NRK, 2024). Vi mangler en overordnet plan som sikrer vår felles natur. For at naturrestaureringen skal nytte må vi se naturen som systemer og samfunn som fungerer i som en enhet, snarere enn isolerte grøntflekker. I byene våre er økosystemene spesielt under press, og det er i større grad enn tidligere behov for å se landskapet som en helhet der økologien prioriteres uten menneskene i hovedfokus. Denne masteroppgaven undersøker hvordan en regenerativ tilnærming til byelvers økosystem kan påvirke fremtidens byutvikling.

Arkitektur er uløselig knyttet til kontekst. I møte med bynære elver er kultur og natur flettet sammen. Elvelandskapet kan ikke sees isolert fra byen, og byen kan ikke sees isolert fra elva. Kulturlandskapet er en overlapping av historiske lag, fremdrift og systemer som fungerer for og imot hverandre i kontinuitet og endring. Utgangspunktet for denne masteren er vårt møte med Alnaelva i Oslo.

Alnas elvemunning ble en trygg havn for båter og folk på tidlig 1000-tallet, og avsetningene fra elva ga gunstig jordsmonn for større gårder som etablerte seg langs elveløpet. Leiren fra elva ble brukt i teglsteinsproduksjonen driftet av kraften fra elva. Alna kan dermed sies å være helt sentral i utviklingen og byggingen av Oslo by. Industrialiseringen av elveløpet er hovedgrunnen til at elvas økologiske tilstand er blitt sterkt svekket.

I byøkologien ser man på sammenhengen mellom byens sosiale og naturlige nettverk, og hvordan disse kan flettes sammen og dra nytte av hverandre. Økologien i Oslo er stadig under press, og for å sikre gode og standhaftige økosystemer kreves planlegging og prioritering.

Alnaelva ligger tett på store utviklingsområder i Oslo og har potensiale til å bli en sterk kobling mellom de nye utviklingsprosjektene. Prosjektet undersøker hvordan dette kan realiseres gjennom lokal forankring med en regenerativ tilnærming til ressursene langs elveløpet. Byøkologien styrkes gjennom aktiv renaturering og åpning av Alnaelvas sidebekker. Materialer som oppstår ved elveåpning brukes som ressurser for økosystemtjenester langs elvedraget, og bidrar til å skape steder som fortsetter å ha forankring i Alnaelva. Slik tilføres et nytt lag i historien om ressursbruk langs og med Alnaelva - men denne gangen som en dialog mellom naturen og byen.

Det økologiske nettverket kan forenklet beskrives som en kobling mellom linjer, punkter og flater i byen (Vink, et al., 2017, s.47). Sammen danner disse delene byens økologiske kart. Prosjektet reflekterer disse tre delene: punktet, linjen og flaten. Punktet som støtter økosystemtjenester i elvelandskapet, linjen som åpnede sideelver og grønne korridorer gjennom eksisterende tette flater, og flaten som omprogrammerte industritomter der ressurser og masser forvaltes, kalt ressursterminaler. Prosjektet tar for seg sameksistens mellom byen og naturen, både for mennesker og ikke-mennesker, der de arkitektoniske inngrepene blir en del av et landskap i endring.

Arkitekturen formes av og former landskapet på samme tid.

Masteroppgaven viser et system som støtter opp under økosystemene i byen gjennom sirkulær ressurshåndtering. Alnaelvas sideelver åpnes, og ved gjenbruk av disse ressursene bygges folier . Disse plasseres i elvelandskapet som økosystemtjenere i ulike variasjoner. Eksempelvis som insektstårn, demninger for slamhåndtering og flaggermushus. Prosjektet foreslår en ressursterminal på Breivoll, i tilknytning til den planlagte Hovinbyen. Breivoll Byotop er en samling av alle prosjektets deler, der renatureringen blir en naturlig forlengelse av det fremtidige nabolaget.

The UN has designated 2021-2030 as the world's decade of ecosystem restoration (Norwegian Environment Agency, 2023). Nevertheless, we are living in the Anthropocene Age: where human activity has had lasting ecological and geological consequences. In January 2024, the Norwegian Broadcasting Corporation (NRK) published a map showing the degradation of Norwegian nature. The last five years have seen more than 44,000 encroachments on nature in Norway, equivalent to the degradation of 79m2 per minute (NRK, 2024). In our cities, ecosystems are particularly under pressure, and there is a greater need than before to see the landscape as a whole where the ecology is prioritized without humans in the main focus. This master's thesis examines how a regenerative approach to urban river ecosystems can influence future urban development.

Architecture is inextricably linked to context. In our encounter with urban rivers, culture and nature is intertwined, and the city cannot be seen isolated from the river. The cultural landscape is built on historical layers, progress and systems that intertwine continuity and change. The starting point for this master's is our encounter with the Alna River in Oslo.

Alnas estuary became a safe harbor for boats and people in the early 1000s, and the deposits from the river provided favorable soil for farmers along the riverbanks. The clay from the river was used in brick production powered by the river itself. Thus, the Alna River can be said to be central to the development and construction of the city of Oslo. The industrialization of the riverbed is the main reason why the river's ecological condition is severely weakened today.

In urban ecology the relationship between the city's social and natural networks is seen as interwoven and beneficial to each other. Oslo's ecology is under constant under pressure, and planning and prioritization are required to ensure robust ecosystems.

Alna River is located close to major development areas in Oslo and has the potential to become a strong link between the new development projects. The project examines how this can be realized through local anchoring with a regenerative approach to the resources along the river course. Urban ecology is strengthened through active renaturation and opening of the Alna tributaries. The materials that occurs from the river being opened are used as resources to build ecosystem services along the riverbank, contributing to the creation of places that continue to have their roots in Alna. Thus, a new layer is added to the history of Alna and the use of resources along the river - but this time as a dialogue between nature and the city.

The ecological network can be simplified as a connection between lines, points, and surfaces in the city (Vink, et al., 2017, p.47). Together, these will form the city's ecological map. The project reflects these three parts: the point that supports ecosystem services in the river landscape, the line that opens tributaries and green corridors through existing dense surfaces, and the surface as reprogrammed industrial sites where resources and masses are managed, a resource terminal. The project addresses the coexistence between the city and nature, both for humans and non-humans, where architectural interventions become part of a changing landscape.Architecture is shaped by and shapes the landscape at the same time.

The master's thesis presents a system that supports urban ecosystems through circular resource management. The Alna River's tributaries are opened, and by reusing the resources generated from the opening, folí structures are built. These are placed in the river landscape as ecosystem service providers in various variations. For example, as insect towers, dams for sediment management, and bat houses. The project proposes a resource terminal at Breivoll, adjacent to the planned Hovinbyen. Breivoll Byotop is a collection of all parts of the project, where renaturation becomes a natural extension of the future neighborhood.