Lerfald Økolandsby Alternative Bosettingsmønstre på Norske Gårdsbruk

Abstract

Lerfald Økolandsby er en masteroppgave i arkitektur hvor vi utforsker alternative måter mennesker kan leve i verden på. Et sted på veien i menneskets utvikling mistet vi koblingen til naturen. Dette har ført til en fremmedgjøring både i oss selv og i våre omgivelser. Frakoplingen til naturen er nå i ferd med å ødelegge jorden og selve livsgrunnlaget vårt. Når sluttet vi å leve i takt med naturen?

Urbanisering, effektivisering og globalisering har skapt avstand til våre steder, vårt opphav og i essensen – oss selv. For å finne løsninger for fremtiden, må vil vi se tilbake til da vi levde innenfor jordas tålegrense. Kan vi bruke klyngetun og landsbyfellesskapet fra fortiden som inspirasjon for å gjenoppdage den tilhørigheten vi har mistet?

I tidligere tider levde og bygget man etter lokale forhold, med lokale ressurser, basert på kunnskap overført gjennom generasjoner. Et sted på veien stoppet det opp. Vi utfordrer i denne oppgaven normer for byggeri, bruk av ikke-fornybare og ikke-lokale ressurser, samt det overdrevne behovet for komfort, i søken etter å finne tilbake til noe av det vi har mistet. Kan et lavere komfortnivå gi høyere livskvalitet?

Norge trenger pilotprosjekter for å eksperimentere med regenerative bo- og livsstilsformer. Jordloven og streng regulering hindrer imidlertid utvikling av alternative bosettingsmønstre. Mens søkelyset er på det urbane, på byene, og på den stadig krympende verdenen, har landsbygda blitt til et industrilandskap med stadig færre aktive gårdsbruk. Kan en revidering av landbruksreguleringen føre til en revitalisering av landsbygda og høyere selvbergingsgrad? Og kan jordbrukseiendommer fungere som katalysatorer for nye, regenerative bosettingsmønstre?

Oppgaven undersøker disse spørsmålene gjennom prosjekteringen av Lerfald Økolandsby. Tomten for prosjekteringen er Lerfald Gård, en gård utenfor Trondheim som eies og drives av Katy Chada og Magnus Molde-Jensen. I tillegg til prosjekteringen av selve landsbyen kommer vi med forslag til endring av lovverket bakerst i heftet.

Landsbyen er inspirert av økolandsbyer i inn- og utland, samt de norske klyngetunene. Vi benytter oss av konseptene og ideologien til økolandsbyene, og den fysiske organiseringen til klyngetunene. Prosjektet omfatter regenerative driftsformer, nye boformer og potensielle ringvirkninger i lokalsamfunnet og Norge som helhet. Boligene er designet for selvbygging, basert på lokale ressurser og tilpasset topografien for minimal påvirkning på stedet.

Til slutt i oppgaven reflekterer vi rundt hvordan fremtiden kan se ut om konseptet øko-klynge sprer seg. Om flere flytter til økoklynger og tar del i matproduksjonen, hvor mye kan vi øke selvbergingsgraden til Norge? Hvordan vil det se ut? Hva kan det føre til?

Lerfald Ecovillage is a master's thesis in architecture where we explore alternative ways for humans to live in the world. Somewhere along the way in human development, we lost our connection to nature. This has led to an alienation both in ourselves and in our surroundings. This disconnection from nature is now destroying the earth and our very livelihood. When did we stop living in harmony with nature?

Urbanization, efficiency, and globalization have created distance to our places, our origins, and in essence - ourselves. To find solutions for the future, we need to look to when we live within the earth's capacity. Can we use the “klyngetun” and village communities of the past as inspiration to rediscover the sense of belonging we have lost?

In earlier times, people lived and built according to local conditions, with local resources, based on knowledge passed down through generations. Somewhere along the way it stopped. In this thesis, we challenge modern building norms, the use of non-renewable and non-local resources, as well as the exaggerated need for comfort, in the quest to find some of what we have lost. Can a lower level of comfort lead to a higher quality of life?

Norway needs pilot projects to experiment with regenerative lifestyles. However, laws and strict regulations are hindering the development of alternative settlements. While the spotlight is on urbanity, on the cities, and the ever-shrinking world, the countryside has become an industrial landscape with fewer and fewer active farms. Could a revision of agricultural regulation lead to a revitalization of the countryside and higher self-sufficiency rates? And can agricultural properties act as catalysts for new, regenerative settlements?

The thesis examines all these questions through the design of Lerfald Ecovillage. The site for the project is Lerfald Gård, a farm outside Trondheim that is owned and operated by Katy and Magnus. In addition to the design of the village itself, we propose changes to the legislation.

The village is inspired by ecovillages in Norway and abroad, as well as the Norwegian “klyngetun” or clusters. We use the concepts and ideology of the ecovillages and the physical organization of the clusters. The project encompasses regenerative models of operation, new lifestyle concepts, and potential ripple effects in the local community as well as Norway as a whole. The homes are designed for self-construction, based on local resources, and adapted to the topography for minimal impact.

At the end of the thesis, we reflect on what the future might look like if the eco-cluster concept spreads. If more people move to eco-clusters and take part in food production, how much can we increase Norway's self-sufficiency? How could it look? What could it lead to?