Ombruk av tegl i norske bygg. En analyse av livsløpsbaserte klimagassutslipp og variasjon i miljødeklarasjoner

Abstract

Byggesektoren står for 50% av verdens forbruk av råmaterialer og er ansvarlig for mer enn en tredjedel av verdens karbonutslipp. Samtidig melder Statistisk Sentralbyrå (SSB) at mengden byggavfall i Norge økte med 11% fra 2022 til 2023 og at mengden avfall fra tegl og andre tunge bygningsmaterialer økte med 39%. Dette forbruket er ikke bærekraftig, og for å nå togradersmålet fra Parisavtalen, samt den norske regjeringens ambisjon om å redusere CO2-utslippene med minst 50% innen 2030 sammenlignet med 1990-nivå, må det gjøres endringer.

I Norge deponeres omkring 50.000 tonn tegl årlig, samtidig som det importeres rundt 40.000 tonn. Tegl er et robust materiale med lang levetid og en svært energikrevende produksjonsprosess, noe som gjør det ideelt for ombruk og med stort potensiale til å redusere klimagassutslippet fra den norske byggesektoren. For å undersøke hvor mye klimagassutslippene kan reduseres ved å ombruke tegl, er det gjennomført livsløpsanalyser av en bindingsverkskonstruksjon med fire ulike tegltyper i fasaden: A) yttervegg med forblending av ny tegl, B) yttervegg med forblending av dansk gjenbrukstegl, C) yttervegg med forblending av norsk gjenbrukstegl og D) yttervegg med kledning av skjermtegl

Resultatene av livsløpsanalysene viser at klimagassutslippene kan reduseres med 25%, 41% og 72% for henholdsvis dansk gjenbrukstegl, norsk gjenbrukstegl og skjermtegl sammenlignet med ny tegl. Den største reduksjonen skyldes unngåelse av den energikrevende produksjonsprosessen av tegl. For skjermtegl bidrar også fjerningen av mørtel fra konstruksjonen til ytterligere utslippsreduksjoner.

Ved gjennomføring av klimagassregnskap er det vanlig å benytte produktspesifikk data fra miljødeklarasjoner (EPD). EPD-er er standardiserte dokumenter som gir en detaljert oversikt over et produkts miljøprestasjon gjennom hele livsløpet, fra utvinning til sluttbehandling. Til tross for at EPD-er bygger på produktkategoriregler (PCR), oppstår det betydelige variasjoner innenfor samme produktgruppe, og studier viser at dette er spesielt gjeldende for teglprodukter. Disse variasjonene kan føre til unøyaktigheter i analysene og redusere påliteligheten av resultatene. Det er ofte vanskelig å forstå årsakene til disse variasjonene, og manglende transparens i utviklingen av EPD-er forverrer problemet.

Ombruk av tegl har med andre ord potensial til å redusere klimagassutslippene betydelig sammenlignet med bruk av ny tegl. Likevel kan variasjoner i EPD-er og nødvendige antagelser underveis i prosessen påvirke nøyaktigheten og påliteligheten av resultatene. For å sikre mer pålitelige resultater og fremme bærekraftige praksiser i bygg- og anleggsbransjen er det behov for ytterligere harmonisering og økt transparens i utviklingen av miljødeklarasjoner.

The construction sector accounts for 50% of the world's consumption of raw materials and is responsible for more than a third of global carbon emissions. At the same time, Statistics Norway (SSB) reports that the amount of construction waste in Norway increased by 11% from 2022 to 2023, and that the amount of waste from clay bricks and other heavy building materials increased by 39%. This consumption is not sustainable, and to meet the Paris Agreement's two-degree goal, as well as the Norwegian government's ambition to reduce CO2 emissions by at least 50% by 2030 compared to 1990 levels, changes must be made.

In Norway, approximately 50,000 tons of clay bricks are landfilled annually, while around 40,000 tons are imported. Clay bricks are a robust material with a long lifespan and a very energy-intensive production process, making them ideal for reuse and with great potential to reduce greenhouse gas emissions from the Norwegian construction sector. To investigate how much greenhouse gas emissions can be reduced by reusing clay bricks, life cycle assessments have been conducted on a timber frame construction with four different types of clay bricks in the facade: A) cavity wall with new clay bricks, B) cavity wall with recycled Danish clay bricks, C) cavity wall with recycled Norwegian clay bricks and D) outer wall with cladding of clay brick slips.

The results of the life cycle assessments show that greenhouse gas emissions can be reduced by 25%, 41%, and 72% for Danish reclaimed clay bricks, Norwegian reclaimed clay bricks, and clay brick slips, respectively, compared to new clay bricks. The largest reduction is due to the avoidance of the energy-intensive clay brick production process. For clay brick slips, the removal of mortar from the construction also contributes to further emission reductions.

When conducting greenhouse gas accounting, it is common to use product-specific data from Environmental Product Declarations (EPDs). EPDs are standardized documents that provide a detailed overview of a product's environmental performance throughout its life cycle, from extraction to disposal. Despite EPDs being based on Product Category Rules (PCR), significant variations arise within the same product group, and studies show that this is especially true for clay brick products. These variations can lead to inaccuracies in analyses and reduce the reliability of the results. It is often difficult to understand the causes of these variations, and the lack of transparency in the development of EPDs exacerbates the problem.

In other words, the reuse of clay bricks has the potential to significantly reduce greenhouse gas emissions compared to the use of new clay bricks. However, variations in EPDs and necessary assumptions made during the process can affect the accuracy and reliability of the results. To ensure more reliable results and promote sustainable practices in the construction industry, further harmonization and increased transparency in the development of environmental declarations are needed.