The Relationship between Safety Measures, Preparedness, and Mental Health Outcomes in New York City during The COVID-19 Pandemic

Abstract

Bakgrunn: Streng implementering av sikkerhetstiltak og individuelle beredskapsnivåer kan ha påvirket mental velvære under COVID-19-pandemien. Denne studien undersøkte hvordan sikkerhetstiltak og beredskapsnivåer påvirket mental velvære under COVID-19-pandemien i New York City, USA, og hvordan sosiodemografiske karakteristikker modifiserte disse assosiasjonene.

Metode: Et longitudinelt datasett ble samlet inn over tre bølger fra mars 2020 til august 2021, med 1222 deltakere fra tre kohorter: Stress and Well Being (SW), Stress and Justice (SJ) og First Responders (FR). Depresjon og angst ble målt ved hjelp av henholdsvis PHQ-8 og GAD-7. Logistiske regresjonsmodeller undersøkte assosiasjoner mellom sikkerhetstiltak, beredskap og mentale helseutfall over tid, justert for kjønn, kohorttype, husholdningsinntekt og sivilstatus. I tillegg undersøkte studien også om rase, alder og inntekt modifiserte disse forholdene.

Resultater: Mentale helseforløp viste en forbedrende trend over de tre bølgene i den longitudinelle studien, med både depresjon (aOR=0,27, 95% CI: 0,20, 0,36, p<0,001) og angstnivåer (aOR=0,37, 95% CI: 0,29, 0,48, p<0,001) som viste en nedadgående trend. Mens sikkerhetstiltak alene ikke konsekvent predikerte mentale helseutfall, varierte effekten på depresjon over tid med en signifikant beskyttende effekt observert i bølge 3 (OR=0,45, 95% CI: 0,22 til 0,91). Lavere beredskapsnivåer var forbundet med en økning i oddsen for angst i alle tre bølgene (aOR=1,39, 95% CI: 1,07, 1,80; p=0,01). Sosioøkonomiske faktorer spilte en rolle med husholdninger med høy inntekt som viste lavere odds for angst sammenlignet med personer med lav inntekt (aOR=0,35, 95% CI: 0,12, 1,00, p=0,05). Virkningen av beredskap varierte etter alder, med personer i alderen 26-35 år som viste signifikant høyere odds for angst når de var mindre forberedt (OR=2,31, 95% CI: 1,09, 4,91, p=0,03) sammenlignet med de i alderen 15-25 år.

Konklusjon: Mens den generelle mentale helsen forbedret seg over tid, varierte virkningen av beredskap på angst etter alder. Denne studien fremhever viktigheten av å vurdere faktorer som alder, inntekt og beredskapsnivåer når man utvikler strategier for å støtte mental helse under folkehelsekriser.

Background: Strict implementation of safety measures and individual preparedness levels may have influenced mental well-being during the COVID-19 pandemic. This study investigated how safety measures and preparedness levels influenced mental well-being during the COVID-19 pandemic in New York City, USA, and how sociodemographic characteristics modified these associations.

Method: A longitudinal dataset was collected across three waves from March 2020 to August 2021, involving 1,222 participants from three cohorts: Stress and Well Being (SW), Stress and Justice (SJ), and First Responders (FR). Depression and anxiety were measured using PHQ-8 and GAD-7, respectively. Logistic regression models examined associations between safety measures, preparedness, and mental health outcomes over time, adjusting for gender, cohort type, household income, and marital status. Additionally, the study also examined whether race, age, and income modified these relationships.

Results: Mental health trajectories showed an improving trend, over the three waves of the longitudinal study, with both depression (aOR=0.27, 95% CI: 0.20, 0.36, p < 0.001) and anxiety (aOR=0.37, 95% CI: 0.29, 0.48, p<0.001) levels exhibiting a downward trend. While safety measures alone did not consistently predict mental health outcomes, their effect on depression varied over time with a significant protective effect observed at Wave 3 (OR=0.45, 95% CI: 0.22 to 0.91). Lower preparedness levels were associated with an increase in the odds of anxiety in all three waves (aOR=1.39, 95% CI: 1.07, 1.80; p=0.01). Socioeconomic factors played a role with high-income households showing lower odds of anxiety compared to low-income individuals (aOR=0.35, 95% CI: 0.12, 1.00, p=0.05). Importantly, the impact of preparedness varied by age, with individuals aged 26-35 showing significantly higher odds of anxiety when less prepared (OR=2.31, 95% CI: 1.09, 4.91, p=0.03) compared to those aged 15-25.

Conclusion: While overall mental health improved over time, the impact of preparedness on anxiety varied by age. This study highlights the importance of considering factors such as age, income, and preparedness levels when developing strategies to support mental health during public health crises.