Hvordan rigide prosjektmodeller tilpasses en dynamisk kontekst

Abstract

Oppgaven tar sikte på å besvare hvordan norske teknologibedrifter tilpasser tradisjonelle prosjektmodeller for produktutvikling. Viktigheten av tilpasning trer frem i en moderne tid for produktutvikling der balansen mellom struktur og fleksibilitet er avgjørende. Dagens dynamiske marked krever fleksibel tilnærming i møte med eksterne endringer som er betydelige for prosjektet. Avhandlingen gir en helhetlig beskrivelse av fenomenet tilpasning, og konkluderer gjennom innhentet empiri og teori, hvordan tilpasning kan bidra til å øke effektivitet, skape konkurransefortrinn og forenkle prosjektprosessen.

Datainnsamling består av individuelle intervjuer og intervjuobjektene er representanter fra to ulike bedrifter, begge med ledende posisjoner i norsk næringsliv. Informantene besitter omfattende erfaring med tradisjonelle prosjektmodeller, og deres innsikt i tilpasningsprosessen var derfor av vesentlig betydning.

Empiri har avdekket avgjørende funn som tidligere ikke var representert i teori. Diskusjonskapittelet synliggjorde at inngående kjennskap i selve modellen, det aktuelle prosjektet og teamet er avgjørende forutsetninger for tilpasning av modellen. Med bakgrunn i empiri og teori har oppgaven redegjort for viktigheten av forutsetningene og vist hvorfor spesielt disse er prevalente. Det ble også vist at eksterne endringer har påvirket fordelene ved den tradisjonelle modellen. Modellen skaper struktur, sikrer kvalitet og reduserer risiko. Videre ble det vist at økt behov for fleksibilitet har gjort modellens rigide tilnærming mindre effektiv. Samtidig har eksterne endringene økt behovet for å overføre prosjekter mellom prosjektteam og tydeliggjort behovet for trygge rammer i beslutningsprosesser, som modellen tilrettelegger på en god måte. Basert på dette bør modellens fleksibilitet økes gjennom tilpasninger, uten at det går utover modellens fordeler. Prosjektdeltakernes involvering i tilpasningsprosessen vil øke engasjement, og effektivisere tilpasningen. I tillegg er tett involvering av prosjektlederen en forutsetning for å kunne tilpasse prosjektmodellen hensiktsmessig.

Denne studien utfyller teoriens beskrivelser av at tradisjonelle prosjektmodeller har et tilpasningsbehov, ved å illustrere hvordan denne tilpasningsprosessen gjennomføres i praksis. Denne innsikten vil være verdifull for bedrifter som ønsker å utnytte den tradisjonelle modellens fordeler, samtidig som de effektivt håndterer eksterne endringer.

The thesis aims to address how Norwegian technology companies adapt traditional project models for product development. The importance of adaptation becomes evident in a modern era of product development where the balance between structure and flexibility is crucial. Today's dynamic market demands a flexible approach to external changes affecting the project. The thesis provides a comprehensive description of the adaptation phenomenon and concludes, through gathered empirical data and theory, how adaptation can enhance efficiency, create competitive advantages, and simplify the project process.

Data collection consists of individual interviews with representatives from two different companies, both holding leading positions in Norwegian industry. The informants possess extensive experience with traditional project models, making their insights in the adaptation process valuable.

Empirical data has uncovered crucial findings previously unrepresented in theory. The discussion chapter highlighted that a thorough understanding of the model, the specific project, and the team are critical prerequisites for adapting the model. Based on empirical data and theory, the thesis explains the importance of these prerequisites and demonstrates why they are particularly prevalent. It was also shown that external changes have affected the benefits of the traditional model. The model creates structure, ensures quality, and reduces risk. However, the increased need for flexibility has made the model's rigid approach less effective. At the same time, external changes have increased the need to transfer projects between project teams and emphasized the need for secure frameworks in decision-making processes, which the model supports well. Based on this, the model's flexibility should be increased through adaptations without compromising its advantages. Involving project participants in the adaptation process will increase engagement and streamline adaptation. Additionally, close involvement of the project manager is a prerequisite for appropriately adapting the project model.

This study complements theoretical descriptions of the need for adaptation in traditional project models by illustrating how this adaptation process is implemented in practice. This insight will be valuable for companies looking to leverage the advantages of the traditional model while effectively managing external changes.