Bærekraftig medisin: Mer prioritering eller mer måtehold?

Abstract

Norge har en av verdens beste offentlig finansierte helsetjenester. I dag preges likevel den offentlige helsetjenesten av ressursknapphet, lange helsekøer og lekkasje av personell til privat helsetjeneste. Den norske helsetjenesten har et bærekraftsproblem og fortsetter denne utviklingen kan den offentlige helsetjenesten slik vi kjenner den stå for fall. I denne oppgaven studeres to perspektiver som begge kan bidra til en mer bærekraftig helsetjeneste: prioritering og måteholden medisin. Prioritering handler om å si ja til det viktigste når vi ikke kan si ja til alt som er viktig. I måteholdsperspektivet begrenses bruken av tilgjengelige helsetjenester primært ut fra en antakelse om at pasienten ikke har nytte av det aktuelle tiltaket. Måteholden medisin skiller seg fra prioritering ved at prioritering handler om hva samfunnet kan bruke ressurser på, mens måteholden medisin handler om vi kan gjøre mindre av for pasientens del. Uansett prioritering eller måteholden medisin, bør all helsevirksomhet være solid faglig begrunnet og ivareta de sentrale og anerkjente etiske grunnprinsipper som rettferdighet, autonomi, velgjørenhet og ikke-skade. I klinisk praksis legges det også stadig større vekt på samvalg, det vil si å legge til rette for at lege og pasient tar veloverveide valg sammen. Er det en realistisk måte å virkeliggjøre innsiktene fra måtehold og prioritering, slik at bærekraften styrkes? Oppgaven konkluderer at dette vil være et viktig bidrag i så måte, men at en større kulturell diskusjon også er helt nødvendig. En slik vil adressere forståelsen av alvoret i bærekraftutfordringene generelt og spesielt gjennom overforbruk og sløsing i helsesammenheng, der pasientrollen og bruk av private helsetjenesters bidrag til sløsing tematiseres.

Norway has one of the world’s best publicly funded healthcare systems. Nevertheless, the public healthcare service today is characterised by resource scarcity, health queues, and leakage of personnel to private healthcare services. The Norwegian healthcare system faces a sustainability problem, and if this trend continues, the public healthcare service as we know it may collapse. My thesis studies two perspectives that can both aim to contribute to a more sustainable healthcare system: prioritisation and parsimonious medicine. On the surface, prioritisation involves saying “yes” to the most important treatments when we cannot say “yes” to everything that seems important. In the parsimonious medicine perspective, the use of available healthcare services is limited primarily based on the assumption that the patient does not benefit from the given intervention. Parsimonious medicine thus differs from prioritisation in that prioritisation focuses on what society can spend resources on, while the focus of parsimonious medicine is on what we can do less of for the patient’s sake. Regardless of perspective, all healthcare activities should be well-founded scientifically and promote the central ethical principles of justice, autonomy, beneficence, and non-maleficence. In clinical practice, increasing emphasis is placed on shared decision-making, which means facilitating well-considered choices reached by the doctor and the patient together. Is this a realistic way to implement the insights from parsimonious medicine and prioritisation to strengthen sustainability? The paper concludes that this would be an important contribution in that regard, but a broader cultural discussion is also necessary. Such a discussion would address the understanding of the seriousness of sustainability challenges in general and specifically through overconsumption and waste in healthcare, where the patient role and the use of private healthcare services' contributions to waste are discussed.