CSRD og ESRS i Norge - En analyse av bedrifters forhold til bærekraftsrapportering

Abstract

Fra og med 2024 introduserer EU sitt nye direktiv, kalt CSRD, som vil pålegge et økende antall bedrifter å rapportere på bærekraft. Rapporteringen skal foregå etter egne standarder, kalt ESRS, som inkluderer rapporteringskrav innen en rekke bærekrafttemaer. Proposisjon 57 L (2023-2024) foreslår at dette også skal implementeres i norsk lov, i samme tempo som i EU. Dermed kan også bedrifter i Norge forvente å måtte rapportere etter ESRS i årene som kommer. Standardene er omfattende og inkluderer blant annet kvantitative prestasjonsindikatorer som bedrifter kan ende opp med å rapportere. For å avgjøre hvilke må bedriftene gjennomføre doble vesentlighetsanalyser, hvor de på den ene siden skal identifisere sine vesentlige påvirkninger på bærekraft.

Dette prosjektet har undersøkt bedrifter i Norge sitt forhold til å måle disse kvantitative prestasjonsindikatorene, tilknyttet deres vesentlige påvirkninger. Det har inkludert å undersøke hvilke indikatorer som bedrifter anser som vesentlige, i hvilken grad de har erfaring med disse, og i hvilken grad de forventer at disse blir utfordrende å måle fremover. I tillegg har det blitt undersøkt om dette kan avhenge av bedriftenes bransje, kundeforhold, og når de blir rapporteringspliktige. Prosjektet har benyttet en «Mixed Methods»-metode, bestående av en spørreundersøkelse med en tilhørende statistisk analyse, samt komplementerende intervjuer med tre ulike bedrifter. Dette har resultert i en rekke hovedfunn fra den statistiske analysen, som i større eller mindre grad er overens med intervjuene og litteraturen. I tillegg har det fremkommet noen kontekstuelle funn fra diskusjonen av disse.

Et sentralt funn er at klimagassutslipp innen scope 1, 2 og 3, viser seg å være de tre indikatorene som flest anser som vesentlige. Av disse er scope 3 vesentlig hos aller flest. Bedriftene har i noen grad erfaring med å måle den, men forventer at den likevel i stor grad vil bli utfordrende å måle. Dette kan knyttes til at indikatoren består av informasjon fra leverandørkjeden, som dermed krever samarbeid på tvers av bedrifter. Det indikerer at både næringslivet og myndighetene bør etterstrebe å fasilitere til slikt samarbeid. Deretter er energiforbruk fra fossile og fornybare kilder ansett som vesentlig av nest flest. Her svarer bedriftene at de er erfarne, og forventer at de i liten grad vil bli utfordrende å måle. Derimot fremhever intervjuene problematikken med at fornybare kilder må dokumenteres i ESRS. Slike problemer er noe myndighetene bør overvåke, og om mulig forsøke å forenkle.

På den andre siden anser få bedrifter indikatorer på forurensning som vesentlige. Her har de mindre erfaring med å måle utslipp av forurensende stoffer til jord enn til luft og vann, samtidig som de forventer at førstnevnte i større grad blir utfordrende. Lignende har bedriftene liten grad av erfaring og høy grad av forventing, hos indikatorene om mikroplast. Dette illustrerer en trend i resultatene om at lav grad av erfaring medfører høy grad av forventning. Det gir grunnlag for en anbefaling om at bedrifter bør sørge for å tilegne seg erfaring og kompetanse for å lykkes med rapporteringen.

Innen biodiversitet, anser halvparten av bedriftene at deres arealbruk kan ha en vesentlig påvirkning, selv om litteraturen viser at temaet har vært spesielt lite rapportert tidligere. Samtidig forventer bedriftene kun i noen grad at dette blir utfordrende å måle. Intervjuene og litteraturen tyder derimot på at biodiversitet er komplekst og ikke godt nok forstått, og at denne forventningen dermed skulle vært større. Her kan myndighetene derfor bidra med å kartlegge utsatte arter og natur, for så å avhjelpe denne kompleksiteten.

Lignende anser halvparten av bedriftene at total ressursflyt inn i bedriften er vesentlig. I tilknytning forventer de at bruk av resirkulerte ressurser blir mer utfordrende å måle, enn total ressursbruk. Her påpeker intervjuene at slike indikatorer ofte måles ved bruk av fakturainformasjon, noe som kan svekke kvaliteten til rapporteringen. Lignende svarer bedriftene at de har erfaring med å måle avfallsproduksjon, men intervjuene og litteraturen påpeker at kvaliteten her kan variere. Dermed er det viktig at myndighetene følger opp attestasjonsordningene som skal sikre denne kvaliteten. Deretter svarer bedriftene at de i stor grad har erfaring med å opprettholde systemer for å måle indikatorer innen sosial og styringsmessig bærekraft, og i liten grad har forventninger til at dette blir utfordrende fremover. Derimot påpeker intervjuene eksempelvis at rapportering av diskriminering fordrer at dette blir varslet om. Slike utfordringer kan utforskes videre i fremtidig forskning.

Gjennom å fremheve flere signifikante forskjeller mellom BAE og industri, viser resultatene at bedriftenes bransjer kan være en påvirkende faktor for deres vurderinger av både vesentlighet, erfaring og forventning. Resultatene viste videre at industri konsekvent hadde mer erfaring, og var dermed i større grad forberedt på å rapportere enn BAE. Intervjuene knytter dette til at BAE i større grad arbeider prosjektbasert, som kan medføre utfordringer for rapporteringen. Dermed kan videre forskning undersøke om det eksisterer forskjeller i rapporteringspraksis mellom prosjektbaserte bedrifter og andre bedrifter. Derimot viser ikke resultatene at bedriftenes kundeforhold, enten B2B eller B2C, har noen påvirkning på deres vurderinger.

Til slutt har prosjektet undersøkt om det eksisterer forskjeller mellom bedriftenes vurderinger ut ifra når de forventer å bli rapporteringspliktige. Resultatene viser spesielt mange signifikante forskjeller mellom bedriftene som blir rapporteringspliktige, og de som ikke ligger an til å bli det. Samtidig er det kun noen få forskjeller mellom bedriftene som blir rapporteringspliktige i 2024 og 2025. Litteraturen mener derimot at dette generelt skyldes størrelsen på bedriftene, og ikke nødvendigvis deres forventninger om rapporteringsplikt. Dette kan knyttes til at forskningsfeltet er i konstant endring, og det samme er bedriftenes forventninger og kunnskap om det kommende lovverket. Dermed kan fremtidig forskning med fordel inneholde longitudinelle studier for å undersøke effektene av CSRD, mens rapporteringskravene blir gjeldende i markedene.

Starting from 2024, the EU is introducing its new directive, CSRD, which will require an increasing number of companies to report on sustainability. The reporting must follow specific standards, ESRS, which include reporting requirements on numerous sustainability topics. Prop. 57 L (2023-2024) proposes that this also should be implemented in Norwegian law, at the same pace as in the EU. Thus, companies in Norway can expect to report according to the ESRS in upcoming years. These standards are comprehensive and include, among other things, quantitative performance indicators that companies may end up reporting. To determine which indicators to report, companies must conduct a double materiality analysis to, on one side, identify their material sustainability impacts.

This project has examined the relationship of Norwegian companies to measuring these quantitative performance indicators, linked to their material impacts. This has included examining which indicators companies consider to be material, to what extent they have experience with these, and to what extent they expect these to be challenging to measure in the future. In addition, the project has investigated whether this may depend on the companies’ industry, customer relations, and when they become obliged to report. The project has used a “mixed methods” approach, consisting of a survey with an associated statistical analysis as well as complementary interviews with three different companies. This has resulted in a number of main findings from the statistical analysis that, to a greater or lesser extent, agree with the interviews and the literature. In addition, some contextual findings have emerged from the discussion of these.

A central finding is that greenhouse gas emissions within scope 1, 2 and 3 are considered the three indicators that most companies consider to be material. Among these, scope 3 emissions is viewed as material by most. Companies have some experience in measuring it, but still expect that it, to a large extent, will be challenging to measure. This stems from the fact that the indicator consists of information from the supply chain, which therefore requires collaboration across companies. This indicates that both business and authorities should strive to facilitate such collaboration. Next, energy consumption from fossil and renewable sources is considered material by the second largest group. Here, companies are experienced and expect that the indicators to a small extent will be challenging to measure. In contrast, the interviews highlight the challenge that renewable sources have to be documented formally. Such obstacles should be monitored by authorities and simplified if possible.

On the other hand, few companies consider indicators on pollution as material. Companies have less experience in measuring pollution of soil than of air and water, while expecting the former to be more challenging. Similarly, companies have a low degree of experience and a high degree of expectation regarding indicators on microplastics. This illustrates a trend in the results that low levels of experience entail high levels of expectation. This provides grounds for recommending that companies should ensure to acquire experience and expertise to succeed in reporting.

In terms of biodiversity, half of the companies consider their land use to have a material impact, even though the literature points out that the topic has previously been underreported. At the same time, companies only expect this to be somewhat challenging to measure. However, the interviews and literature suggest that biodiversity is complex and not well understood, implying that this expectation should be higher. Here, authorities can contribute by mapping vulnerable species and habitats.

Similarly, half of the companies consider the total flow of resources into the company to be material. Related to this, they expect that measuring the use of recycled resources is more challenging than measuring total resource use. The interviews point out that such indicators are often measured using invoice information, which may weaken the quality of the reporting. Similarly, the companies respond that they have experience in measuring waste production, but interviews and literature point out that reporting quality can vary. Thus, it is important that authorities follow up on the certification schemes aimed at ensuring this quality. Furthermore, the companies reply that they, to a large extent, have experience in systems for measuring indicators within the social and governance parts of sustainability, and to a small extent expect that these will be challenging in the future. In contrast, the interviews point out the potential problem that measuring discrimination requires that this is reported by the offended. Such challenges may be explored in future research.

By highlighting several significant differences between the construction and the manufacturing sectors, the results show that sector can be an influencing factor in companies’ assessments of both materiality, experience, and expectation. The results show further that the manufacturing sector consistently had more experience, and thus was more prepared to report, than the construction sector. Interviews link this to the fact that the construction sector works more project based, which may entail challenges for reporting. Thus, further research may investigate whether there are differences in reporting practices between project-based companies and others. On the other hand, the results do not show that companies' primary customer relationship, either B2B or B2C, influences their assessments.

Finally, the project has investigated whether there are differences between companies' assessments based on when they expect to become obliged to report. The results show especially many significant differences between companies that will become reporting entities and those that will not. Simultaneously, there are only a few differences between companies expected to become obliged in 2024 and 2025. However, literature believes that this generally stems from the size of the companies, and not necessarily their expectations of reporting obligations. This can be attributed to the fact that the research field is constantly changing, and so are companies' expectations and knowledge about the upcoming legislation. Thus, future research could include longitudinal studies to examine the effects of CSRD while the reporting requirements become active in the economy.