Bolig - Sammen er vi Sterke

Abstract

Sammendrag på norsk: Hva kan vi som arkitekter bidra med for å redusere ensomhet - et samfunnsproblem som under korona-pandemien er ytterligere aktualisert? Ensomhet har vært tema i tiår og defineres som et folkehelseproblem i Norge. Under koronapandemien har det vært mye snakk om ”det å være alene”, og hjemmene har fått en større betydning for livskvaliteten. Vi som arkitekter har muligheten til å bidra i ensomhetsproblematikken ved å skape hjem – og ikke minst skape uformelle møterom - som tilrettelegger for sosial kontakt. I nyetablerte Lilleby i Trondheim er det lagt opp til hyggelige byrom mellom variert boligbebyggelse. Vi ønsker i vår masteroppgave å bygge videre på det sosiale potensialet i området. Ved å bruke norsk mentalitet ”bygda” som inspirasjon og suksefaktor, ønsker vi å senke terskelen for kontakt mennesker mellom. I boligkomplekset skal ikke naboene bare gå forbi hverandre med i beste fall et høflig nikk, men de skal kjenne hverandre godt nok til – eller føle det naturlig - å slå av en prat. Eller kanskje ta seg et parti sjakk?

Summary in English: What can we as architects contribute to reduce loneliness - a societal problem that is further raised during the corona pandemic? Loneliness has been a topic for decades and is defined as a public health problem in Norway. During the corona pandemic, there has been a saying about "being alone", and our homes have a bigger role in life quality. As architects we have the opportunity to contribute to the problem of loneliness by creating homes - not at least create informal meeting rooms - that makes room for social contact. In the newly established Lilleby in Trondheim, there are developed urban spaces between varied residential buildings. In our master thesis, we want to build on the social potential in the area. By using the Norwegian mentality "countryside" as inspiration and success factor, we want to lower the threshold for contact between people. In the residential complex, the neighbors should not just walk past each other with a polite nod at best, but they should know each other well enough to - or feel natural - to have a conversation. Or maybe take a game of chess?