Traumer hos flyktningbarn: En kvalitativ studie om laget rundt barnets erfaringer i arbeidet med traumer hos flyktningbarn

Abstract

Denne kvalitative studien tar for seg laget rundt barnet, og deres erfaringer rundt arbeidet med traumer hos flyktningbarn. Det bosetter seg mange flyktninger i Norge i løpet av et år, og dette vil trolig øke med årene. Fem ulike informanter har deltatt i dette forskningsprosjektet, og delt sine subjektive opplevelser og erfaringer om temaet. For å analysere datamaterialet, har vi benyttet oss av en tematisk analyse. For å besvare problemstillingen fra et teoretisk ståsted, har vi anvendt ulike teorier og tidligere forskning. Hovedteoriene vi har tatt i bruk er: Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell, traumebevisst omsorg, emosjonsfokusert tilnærming. I tillegg er teori knyttet til foreldresamarbeid, tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, samt deres kompetanse er også integrert i vår tilnærming.

Resultatene fra studien indikerer at arbeidet med traumer hos flyktningbarn er komplekst, med flere aspekter. Funnene våre viser at det tverretatlige samarbeidet har stor betydning for dette arbeidet, selv om det til tider kan oppstå utfordringer i samarbeidsprosessen. Foreldresamarbeid er også et tema som blir belyst av informantene. Samarbeidet med foreldrene er svært viktig for at barnet skal få hjelp til å bearbeide traumene sine, og foreldrenes egen psykiske helse er av betydning for barnet. Ut fra funnene ser vi flere tiltak som kan settes i gang når barnet har traumer fra flukt, men at ressurser ofte begrenser dette arbeidet. Forskningen belyser også behovet for kompetanse om temaet, slik at de ansatte i skolen og øvrige instanser kan møte barna ut fra deres forutsetninger og behov.

Gjennom forskningens funn, ser vi et sammensatt tema som fremdeles må integreres mer i laget rundt barnet. De ulike instansene er bevisst problematikken, men slik systemet er i dag, kan det stilles spørsmål til om vi er godt nok rustet til å ta imot flyktningbarn med traumene deres. Enkelte aspekter fungerer godt, mens andre fungerer ikke like godt. Vår oppfatning er at ressursmangel ofte er hovedproblemet i alle delene av både samarbeidet og selve arbeidet i de ulike instansene. Instansene er presset, og forventningene til arbeidet deres er av større omfang enn tidligere. Våre funn er forenlige med de tankene og forventninger vi hadde på forhånd av forskningen.

This qualitative study examines the team around the child and their experiences working with trauma among refugee children. Many refugees settle in Norway each year, and this number is likely to increase in the coming years. Five different interwees participated in this project, and shared their subjective experiences about the topic. To analyze the data, we used thematic analysis. To answer the research question from a theoretical perspective, we have used different theories and previous research. The main theories we used is based on Bronfenbrenner´s ecological system theory, trauma-informed care and an emotion-focused approach. In addition, theories related to parental collaboration, interdisciplinary, interagency collaboration and competence were included in our theoretical framework.

The results from this study indicates that working with trauma in refugee children is complex and involves numerous aspects. Our findings show that interagency collaboration is highly significant for this work, even though challenges in the collaborative process can appear. Parent collaboration is also a theme highlighted by the informants. Working with parents is crucial for helping the child process their trauma, and the parents' own mental health is important for the child. Based on the findings, we identify several measures that can be implemented when a child has trauma from displacement, but resources often limit this work. The research also highlights the need for competence on the subject, so that school staff and other agencies can address the children’s conditions and needs appropriately.

Through the findings of the research, we observe a complex theme that still needs further integration into the team around the child. The various agencies are aware of the issues, but as the system stands today, we are not sufficiently equipped to accommodate refugee children and the traumas that often accompany their displacement. Some aspects work well, while others do not function as effectively. Our perception is that a lack of resources is often the primary issue in all parts of both the collaboration and the work within the different agencies. The agencies are under pressure, and the expectations for their work are greater than before. Our findings are consistent with the thoughts and expectations we had prior to the research.