Bygg- og eiendomssektorens manglende definisjon på bærekraft

Abstract

Aktivitetene i bygg- og eiendomssektoren utgjør en betydelig og stadig økende andel av verdens klimagassutslipp. Utslippene i denne sektoren er komplekse, da det innebærer alt fra materialproduksjon til energiforbruk. EU vil bidra til å redusere dette, deriblant ved å kanalisere investeringer i økonomiske, bærekraftige aktiviteter. For å betraktes som bærekraftig må en aktivitet være i henhold til seks miljømål i EUs eget rammeverk; taksonomien. Henholdsvis ved å gi et ”vesentlig bidrag” til ett miljømål, samt ikke påfører betydelig skade på resterende. Dette er konkretisert ned til spesifikke bygg- og eiendomsaktiviteter, der denne masteroppgaven undersøker hvorvidt taksonomien er egnet til å definere disse aktivitetene som bærekraftig. Dette er konkretisert til tre forskningsspørsmål; (1) hvordan foregår grønnvasking av bygg- og eiendomsaktiviteter, (2) hvordan tolkes DNSH-kriteriene og (3) hvilke holdninger har norske interessenter til innføringen av EUs taksonomi.

Det er anvendt kvalitativ forskningsmetode som består av intervjuer, dokument- og litteraturanalyse. Litteraturstudie er gjort for å avdekke hvilken eksisterende empiri det er på masteroppgavens forskningsspørsmål. Dokumentanalyse er gjort i den hensikt å forstå hvordan EUs taksonomi er bygget opp. Det er gjennomført 18 intervjuer med representanter fra norsk BE-sektor, henholdsvis; bransjeorganisasjoner, rådgiver-, entreprenør-, eiendom-, bank- og finansbransjen. Intervjuenes hensikt har vært å belyse hvordan funnene fra litteraturen kan trekkes mot norsk kontekst, ettersom det aktualiserer funnene.

Grønnvasking i bygg- og eiendomssektoren gjennomføres på en rekke ulike måter, noen mer åpenbare enn andre. I litteraturen er det tydelig fremhevelse av enkelttiltak og uriktige påstander som brukes i salgsannonsering. I Norge er grønnvasking mindre bevisst og ikke like åpenbar. Da ved å overdrive effekten bærekraftige enkelttiltak utgjør eller at et prosjekt omtales som grønt, eller bærekraftig, på snevert grunnlag. DNSH-kriteriene tolkes til å endre bærekraftpraksisen i bygg- og eiendomssektoren, ettersom det definerer en tydelig og helhetlig bunnlinje som må ivaretas. DNSH-kriteriene reduserer sågar muligheten til å gjøre avveininger som går på bekostning av øvrige miljømål. Kriteriene tolkes imidlertid som usikre, utydelige i praksis og utfordrende å innfri. Norske interessenter viser et bredt spekter av holdninger til EUs taksonomi. Rammeverket oppleves enda umodent for implementering, men det er en holdning til at det er bedre å igangsette enn å vente på ytterligere avklaringer og fortolkninger. Til tross for manglende økonomiske insentiv, er det andre aspekter som motiverer bygg- og eiendomssektoren. Det er imidlertid komplekst å forholde seg til, og har hittil en ensidig vektlegging på bygningers energiforbruk, som reduserer rammeverkets egnethet i norsk kontekst.

EUs taksonomi etablerer en forståelse av hva bærekraft i bygg- og eiendomssektoren utgjør i praksis. Rammeverket forenkler sammenligning av prosjekter, der det tidligere har manglet en entydig definisjon på hva som gjør et prosjekt bærekraftig. For å forbedre rammeverkets egnethet må kriteriene konkretiseres ytterligere, ettersom det reduserer rommet for tolkning. Taksonomiens binære tilnærming fordrer at kriteriene kontinuerlig tilpasses, slik at kvalifiserte prosjekter faktisk kan anses som bærekraftige. Rigide og kvantitative DNSH-kriterier er anvendelig, men krever ytterligere begrepsavklaringer og datatilgang. For å opprettholde taksonomiens ambisjonsnivå, bør ikke DNSH-kriteriene tilpasses sektoren i for stor grad. Rammeverket bør basere kriteriene sine på enda mer helhetlig klimagassutslipp, fremfor et ensidig fokus på energieffektivisering. Taksonomien gir også bygg- og eiendomssektoren et mer langsiktig vurderingsperspektiv, enn nåværende praksis.

The activities within the building and property sector are a large contributor to the global emission of climate gases. The emissions within the building and property sector are complex as it involves everything from production of building materials to energy consumption. EU wants to reduce these emissions by channelling investments to sustainable, economic activities. An activity will need to in accordance with six environmental goals to be recognised as being sustainable, through the EU’s taxonomy. Respectively by giving a “substantial contribution to one of the goals, while not “doing significant harm” to the rest. These objectives have been specified to activities within the building and property sector, and thus this master thesis researches if the taxonomy is suitable for defining these activities as sustainable. This is done through three research-questions; (1) how is greenwashing done within building and property activities, (2) how the DNSH-criteria are being interpreted and (3) what attitudes Norwegian stakeholders shows regarding the implementation of the taxonomy.

The methodology is qualitative, and the research consists of interviews, document- and literature study. The literature-study has been carried out to find out what existing empirical evidence there is on this thesis’ research questions. The document analysis is done with the aim of understanding how the EU’s taxonomy is structured. 18 interviews have been conducted with personnel within the sector, respectively: organisations, consultants, contractors, real estate managers and bankers. The aim of the interviews has been to connect the literature to a Norwegian context.

Greenwashing is carried out in several ways, some more obvious than others. The literature shows a clear emphasis on simple measures and incorrect green claims used in sales advertising. These practices are not that obvious in the Norwegian sector. Mostly it’s done by exaggerating the effect of sustainable individual measures or that a project is referred to as green, or sustainable, on a narrow basis. The DNSH-criteria are interpreted to change how the sector is doing its sustainability practices, as it gives a definitive bottom-line that needs to be taken care off. These criteria will at the same time, reduce the opportunity to do negative trade-offs. They are although being interpreted as uncertain and hard to comply with. The Norwegian stakeholders shows a broad spectre of attitudes regarding the taxonomy. The framework is still perceived as immature, but there is a present attitude that it is better to initiate than to wait for further clarifications and interpretations. Although there is a lack of financial incentives, there are other aspects that motivate the sector to familiarize themselves with the taxonomy. The framework is perceived as complex and having a too strong emphasis on energy-efficiency, which reduce the meaning in the Norwegian context.

The taxonomy establishes a common understanding of what sustainability is in practical terms. The framework also simplifies the matter of comparing different projects, which has been hard considering the lacking definition of sustainability. By further concretizing and reducing the room for interpretations, the framework will become even better. The binary approach requires a consistent constricting of the criteria if the projects really is to be defined as sustainable. Rigid and quantitative DNSH-criteria are suitable but needs further definitions of terms and data access. To maintain the ambition of the EU’s taxonomy, the DNSH-criteria should not be adapted to today’s practices to a large extent. The criteria should emphasize a broad approach regarding climate gas emissions, rather than a one-sided focus on energy efficiency. The taxonomy also gives the sector a more long-term assessment perspective, than current practices.