Samfunnets syn på døvhet: gjennom et medisinsk og et kulturelt perspektiv

Abstract

Døvhet kan ses på fra to forskjellige perspektiver; det medisinske eller det kulturelle. Det medisinske perspektivet på døvhet betrakter døvhet som en funksjonshemming, og fokuserer på rehabilitering og normalisering av enkeltindividet gjennom teknologi som kokleaimplantat. Det kulturelle perspektivet på døvhet innebærer at døve er en del av en språklig og kulturell minoritet. Disse perspektivene kan gjenspeiles i samfunnet gjennom for eksempel media, lisensstreik, kampen om døveskolene og tegnspråklige samfunn. Det medisinske perspektivet er ofte dominerende, spesielt i media, som har en tendens til å presentere et ensidig syn på døvhet. Det finnes tilfeller hvor det kulturelle perspektivet gjenspeiles i samfunnet, for eksempel gjennom lisensstreiken i 1988 og til en viss grad kampen for døveskolene. Det finnes også eksempler på samfunn i Indonesia, Colombia og USA hvor “alle” snakker tegnspråk, som viser hvordan hørsel eller mangel på hørsel ikke behøver å være en begrensning for samfunnsdeltagelse.

Deafness can be perceived in two ways; the medical perspective eller the cultural perspective. The medical perspective of deafness views deafness as a disability, and focuses on rehabilitation and normalisation of the individual through technology, such as cochlear implants. The cultural perspective on deafness implies that the deaf are a part of a linguistic and cultural minority. These perspectives can be reflected in society through examples such as media, license strike, the fight for the deaf schools and through sign language communities. The medical perspective is often dominant, especially in media, which has a tendency to present a one-sided outlook on deafness. There are cases where the cultural perspective is reflected in society, for example through the license strike in Norway in 1988, and to a certain degree the fight for deaf schools in Norway. There are examples of communities in Indonesia, Colombia and USA where “everyone” speaks sign language, which shows how hearing or lack of hearing does not need to be a limitation for participation in the community.